Øysteins topp 100, nr. 11-20

Her kommer de 10 neste sangene på min topp 100 liste. Jeg har fått noen spørsmål om hvor ofte og hvor store endringer jeg ser for meg at det vil bli i listen etter hvert. I prinsippet så ønsker jeg meg så få endringer som mulig, få endringer betyr at jeg har valgt de rette sangene. Men virkeligheten er jo ikke så ryddig og grei, det er jo uendelig mye musikk der ute som jeg ikke har hørt og noe av de sangene skal nok inn på denne listen etter hvert. I tillegg må jeg sikkert regne med at det blir en god del endringer nå i starten mens listen er såpass fersk. Rekkefølgen på de 10 sangene under ble for eksempel endret senest i dag, men senere er tanken at dette skal være en ganske stabil liste. Jeg ser i alle fall ikke for meg at det blir så store utskiftninger, kanskje maks 4-5 nye sanger pr. år. Det er jo tross alt ikke så ofte man oppdager en låt man mener er blant de 100 beste noensinne :)

Uansett, nr. 11-20 følger:

011 - Bob Dylan - (Budokan) All Along The Watchtower (1979)
012 - The Beatles - While My Guitar Gently Weeps (1968)
013 - The Eagles - Hotel California (1976)
014 - Bob Dylan - One More Cup Of Coffee (1976)
015 - David Bowie - Space Oddity (1969)
016 - The Beatles - Here Comes The Sun (1969)
017 - Lou Reed - Perfect Day (1972)
018 - Bob Dylan - Girl From The North Country (1969)
019 - Cat Stevens - Morning Has Broken (1971)
020 - Status Quo - Pictures of Matchstick Men (1968)

Det blir mye Dylan gitt :) Den originale versjonen av All Along The Watchtower ble spilt inn i 1967, med akustisk gitar og mye munnspill, men den er kanskje mest kjent pga Jimi Hendrix' versjon på Electric Ladyland fra 1968. Jeg synes likevel at denne verjonen med Dylan er best, selv om de to andre er med lenger ned på listen (med Hendix på 32. plass og den originale Dylan versjonen på 64.). De to andre Dylan-låtene er kanskje mer ukjente. One More Cup Of Coffee er på albumet Desire og heter vel strengt tatt One More Cup Of Coffee (Valley Below). Dette er Dylan slik dere aldri har hørt ham før, han synger faktisk melodiøst (nesten i alle fall) sammen med Emmylou Harris. I tillegg er Clapton med på gitar. Dylan spilte en veldig bra versjon av denne i Budokan også, men her synes jeg orginalen er bedre. Girl From the North Country er en ganske rolig låt hvor Dylan synger duett sammen med Johnny Cash. Jeg tror den er basert på en gammel engelsk folkevise som heter Scarborough fair, Simon & Garfunkel har også en versjon av denne.

Her kommer også de første Beatles-låtene, og begge to er skrevet av George Harrison. While My Guitar Gently Weeps ble gitt ut på 'The White Album' som ellers er et veldig ... ujevnt ... album. Mye rart der... Da Harrison ble tatt i 2004 inn i 'The Rock and Roll Hall of Fame' fremførte Jeff Lynne, Tom Petty, Prince og Dahni Harrison (Georges sønn) denne sangen, ganske tøft egentlig, video finner dere her eller her. Den andre Beatles-sangen, Here Comes the Sun, er fra Abbey Road som er et veldig jevnt bra album. Hvis jeg noen gang skulle lage en liste over de beste albumene så tror jeg Abbey Road ville kommet et veldig godt stykke opp på den listen. Sgt. Pepper var det første Beatles-albumet jeg hørte på, men jeg tror Abbey Road var det første jeg kjøpte på CD, og jeg hørte virkelig mye på det rundt 18-19 års alderen.

Bowie er med her også, med Space Oddity fra albumet med samme navn. Sannsynligvis er dette den mest kjente låta hans, de fleste har nok hørt den. Ett problem jeg har med Bowie er at generelt synes jeg mange av albumene hans ganske sprikende. Som regel er det bare et par-tre låter på hvert album jeg virkelig liker, men til gjengjeld liker jeg disse veldig, veldig godt. Ett unntak er albumet The Man Who Sold the World, hvor det er motsatt: jeg synes albumet er utrolig bra som helhet (kanskje Bowies beste), men til gjengjeld er (foreløpig) bare en av sangene med på topp 100 listen min (The Man Who Sold the World på 67. plass, ja Nirvana har en coverversjon). Merkelig det der...

The Eagles er selvfølgelig med på listen med Hotel California. Jeg har egentlig ikke noe spesielt forhold til noe annet av musikken deres, men akkurat denne er utrolig kul. Jeg tror det var Daniel som på videregående introduserte meg for dem, og i det hele tatt skal vel kanskje han få æren for mye av musikksmaken min, det er i alle fall få andre som har hatt større innflytelse.

Lou Reed og Cat Stevens (eller Yusuf Islam) som han heter nå er inne med to 'kosesanger', Perfect Day og Morning Has Broken. Virkelig fine (skal vi til og med si vakre?) sanger som er hører med en rolig søndags morgen :) Og til sist har vi Status Quo med Pictures of Matchstick Men. Jeg er litt usikker på hvordan jeg kom borti denne sangen. Den er vel egentlig ganske kjent, så det er kanskje ikke så mystisk, men jeg tror første gangen jeg la merke til den var for 4-5 år siden da jeg hørte en live coverversjon med Cracker. Den versjonen er også med, men et godt stykke ned på listen (78. plass).

Det var det for denne gangen. Jeg oppdaterer vel bloggen med flere sanger om ikke lenge, men jeg tror ikke jeg kommer til å skrive like mye neste gang :)

De 100 beste sangene noensinne

Rett før jul fikk jeg en god ide. Jeg hadde nettopp tatt en kikk på Rolling Stone Magazine sin liste over "500 Greatest Songs of All Time". Det er selvfølgelig veldig mye bra musikk på den listen, men det er også mye musikk jeg ikke har noe forhold til. Derfor fant jeg ut at jeg skulle lage min egen liste over de 500 beste sangene noensinne. Vel.. 500 er et stort tall, og planen var vel egentlig å lage en liste over det jeg synes er de beste 200 sangene. Det ble også litt i meste laget, så til slutt nøyde jeg meg med å lage en topp 100 liste.

Jeg har to kriterier når jeg vurderer om en sang skal med på listen:

1) Jeg må like sangen veldig godt (hehe, sier seg vel selv)
og
2) Jeg må ha likt sangen over lang tid.

Sanger som oppfyller begge disse to kriteriene skal komme høyt på listen. Egentlig tror jeg at det siste kriteriet er det viktigste, for målet er å ha en liste over de sangene jeg mener er de beste noensinne. Da holder det ikke å digge en låt i en måned eller to for så å gå lei. Derfor: sanger jeg har hørt mye på over lang tid uten å gå lei skal settes høyt på listen. I prinsippet betyr det artister eller sanger jeg nylig har oppdaget ikke kan komme på topp-plasseringer, men som vi skal se har jeg nok syndet litt mot dette. I alle fall, her er de 10 første sangene på listen (resten kommer senere):

001 - Bob Dylan - (Budokan) Mr. Tambourine Man (1979)
002 - The Mamas And The Papas - California Dreamin' (1965)
003 - Simon & Garfunkel - The Boxer (1968)
004 - Lynyrd Skynyrd - Free Bird (1973)
005 - Pink Floyd - Time (1973)
006 - Pink Floyd - Money (1973)
007 - Simon & Garfunkel - Mrs. Robinson (1968)
008 - David Bowie - Cygnet Committee (1972)
009 - The Velvet Underground & Nico - Venus In Furs (1967)
010 - Derek And The Dominos - Layla (1970)

Øverst på listen troner Bob Dylan med Mr. Tambourine Man. Jeg holdt på å si "selvfølgelig", men faktisk var jeg usikker på om California Dreamin' med The Mamas and the Papas skulle være på topp. Jeg er fortsatt litt usikker på det. Uansett er begge sangene noe av den beste musikken jeg kjenner til, og hører helt naturlig hjemme på topp av listen.

Jeg har valgt en litt spesiell versjon av Mr. Tambourine Man, nemlig en live-innspilling med Dylan i Budokan i Japan. Den mest kjente versjonen av denne sangen er kanskje spilt inn av The Byrds, og faktisk har jeg med denne sangen tre ganger på topp 100 listen: Førsteplassen med Dylan i Budokan, med The Byrds på 36. plass og en studioversjon med Dylan på 55. plass. Veldig bra sang med andre ord :). Det som er litt ekstra kult er at alle disse versjonene er veldig forskjellige, man kan nesten regne dem som ulike sanger. Albumet denne versjonen er hentet fra er det første albumet jeg hørte av Dylan. Det skjedde på en LP-spiller hjemme hos foreldrene til Martin da jeg var kanskje 15-16 år gammel. Bob Dylan Live at Budokan har vært blant favorittalbumene siden.

Den neste sangen, California Dreamin' er en veldig sterk nr. 2. Kanskje jeg egentlig burde hatt den på en delt førsteplass, men sånt er bare feigt. California Dreamin' har vært med lenge... muligens lenger enn Mr. Tambourine Man også. Nok en gang hjemme hos Martin rundt 15-16 årsalderen. En morsom detalj er at til en ferietur så kopierte vi en del sanger fra LP til kassett, og dette var en av dem, men vi var litt uheldige og stilte inn hastigheten på LP-spilleren litt feil. California Dreamin' og flere andre ble kopiert i for lav hastighet, og siden den gang synes jeg alle "ordentlige" innspillinger av sangen går for fort.

To sanger med Simon & Garfukel har kommet med på topp 10, The Boxer og Mrs. Robinson. Begge er for min del stoore, stoore slagere som jeg likt veldig lenge. I det hele tatt var det en periode på slutten av ungdomsskolen og på videregående da det gikk mye i 60-talls musikk, og det beste er at mye av det jeg likte da fortsatt er blant mine favoritter. Jeg synes det er et sterkt kvalitetstegn.

Free Bird med Lynrd Skynrd og Layla med Derek and the Dominos må nok kalles klassikere, og sannelig har de kommet inn på listen min også, på henholdsvis 4. og 10. plass. Når det gjelder Layla er det en av de sangene jeg fortsatt vurderer å flytte lenger opp. De fleste kjenner nok denne sangen best fra Eric Claptons solokarriere, men orginalen er altså med Derek and the Dominos (hvor Clapton var med) fra 1970.

Jeg må nesten kommentere Time og Money med Pink Floyd, og Cygnet Committee med David Bowie. Det er litt flaut å innrømme, men både Pink Floyd og Bowie er relativt nye oppdagelser for meg. Jeg har hørt mye på dem det siste året, men før det var dette ganske ukjent musikk for meg. Egentlig skulle det tilsi at de ikke skulle vært med på listen, eller i alle fall slitt med å komme såpass høyt opp som de er nå. Når jeg likevel har tatt dem med så er det fordi jeg ikke tviler et øyeblikk på at jeg om noen år fortsatt vil anse disse sangene som noe av det beste som er laget. Men det er jo å gamble litt :). I tillegg har jeg plassert Time og Money rett etter hverandre, og jeg må innrømme at det er mest utfra at jeg ikke har klart å plassere dem i forhold til hverandre. Hvis det blir noen endringer i topp 10 listen med det første, så er det her: det er godt mulig en eller begge blir flyttet et par plasser opp eller ned.

En av de beste tingene med Bowie er tekstene hans, og jeg vil anbefale folk å høre nøye etter :) Her har jeg spesielt lyst til å trekke frem litt av teksten fra Cygnet Committee:

We had a friend, a talking man
Who spoke of many powers he had
Not of the best of men, but Ours
We used him
We let him use his powers
We let him fill Our needs
Now We are strong

Utolig bra :)

Til sist må jeg si litt om Venus in Furs med the Velvet Underground, det gamle bandet til Lou Reed. Første gangen jeg hørte denne sangen var på en hyttetur i 2. klasse på videregående, og jeg tror den sikkert ble spilt mer enn 100 ganger på den turen. Jeg tror det var noen som gikk lei etterhvert. .. Albumet "The Velvet Underground and Nico" kom i 1967 ("The Summer of Love") og må ha blitt oppfattet som fullstendig på tvers av den rådende hippie-stemningen. Det er de som hevder at The Velvet Underground er et av de mest betdningsfulle bandene i rockens historie, og det kan godt være.

Hjemme igjen...

Jada, jeg har vært hjemme en god stund nå, siden midten av juni faktisk. Men som vanlig blir oppdateringen av bloggen noe sporadisk. Turen hjem fra LA gikk uten problemer, og selv jetlagen var snill med meg denne gangen. Det er godt å være hjemme igjen, og jeg har stort sett tatt det med ro de siste ukene, med litt jobbing og mye fri.

Det har selvfølgelig skjedd en del ting som jeg burde kommentere, men jeg rekker ikke ta opp alt. En ting jeg likevel har lyst til å kommentere er den siste tidens diskusjon om filantropi.

Det hele startet da Warren Buffet offenliggjorde sine planer for å donere 232 milliarder kroner til veldedighet. Dette ble selvfølgelig godt mottatt av de fleste, de eneste unntakene finnes vel på venstre fløy av SV (f.eks. Audun Lysbakken i Dagsavisen her om dagen, fant ikke kommentaren hans på nett).

Det at to av verdens rikeste menn nå slår seg sammen for å drive veldedighet er ikke noen liten begivenhet. Hvis man skal være optimist så kan man se for seg at nettopp disse to, med den kompromissløshet i søkenen etter suksess som uten tvil har preget forretningsvirksomheten deres, kan utgjøre en viktig drivkraft i Vestens hjelpearbeid. Det britiske tidsskriftet The Economist har skrevet litt om dette, og jeg vil gjerne anbefale denne artikkelen. Som en liten digresjon så håper jeg på å få lest denne boken en gang i nær fremtid, bare jeg får tid og den verste sommervarmen gir seg...

Merkelig nok er det ikke surmagede kommentarer fra Attac eller Lysbakken jeg har bitt meg mest merke i rundt denne debatten. Det var faktisk et intervju med Kåre Willoch i Morgenbladet jeg reagerte mest på. Som så ofte de siste årene er Willoch's utspill i sommer en merkelig blanding av ideologisk klarsyn gjerne skulle sett mer av, men konkret anvendelse jeg mener grenser til det tendensiøse.

Her er et lite utdrag fra intervjuet i Morgenbladet:

Morgenbladet: -Du knyt denne plikta til den personlege moralen?

Kåre Willoch: -Kapitalismen er den beste samfunnsforma, og den skaper rikdom. Med rikdommen fylgjer plikter. Dette er det heldigvis mange som har forstått. Desse pliktene blir større fordi den globale utviklinga er slik at dei rike har skattefordelar over heile verda. Dei slepp å betala skatt fordi statane konkurrerer om å gje skattefordelar for å trekka til seg rike. Denne fridomen gjev eit samfunnsmessig ansvar.

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Willoch fokuserer riktignok vel mye på "de rike", men det er ikke helt unaturlig i akkurat denne sammenhengen. Jeg mener jo at dette samfunnsansvaret er noe vi alle deler. Men essensen er: kapitalisme skaper velstand og velstand gir frihet, men med denne friheten følger ansvar.

På den annen side inneholder intervjuet en del snodigheter:

KW: -[...]I dag kan ein gje en milliard til arvingane sine utan å betale arveavgift, medan skikkelege folk må selja ei hytte på Sørlandet fordi dei ikkje har råd til å betala arveavgift.

"Skikkelige folk"? Jeg håper akkurat det var en glipp...

Bortsett fra dette er jeg i det store og hele enig med Willoch. De rike burde være flinkere til å gi til veldedige formål. Jeg vil gjerne legge til at vi all burde være flinkere til å gi, men vi burde også være flinkere til å kreve resultater for pengene vi gir. Likevel er det en undertone både i intervjuet med Willoch og i den generelle diskusjonen som jeg reagerer på:

MB: - I VG denne veka kristerte du overdådige festar og lystyachter?
KW: - Eg vil ikkje nemna namn, men om du er rik, er ikkje det ei tilstrekkeleg god grunngjeving for å ha eit personleg luksusforbruk på to millionar. Det er ikkje legitimt.

Nå skal jeg ikke gå inn på hele diskusjonen med perosnlig eiendomsrett, for det er ikke det som er mitt anliggende her. Det jeg reagerer på er at det til grunn for nesten all diskusjon i Norge omkring skatt, filantropi, og privat forbruk ligger en antagelse om at penger som ikke brukes av det offentlige er bortkastede penger. Til nød kan man kanskje godta at private veldedige organisajoner som Røde Kors elle Redd Barna bruker pengene, men hvis de brukes av privatpersoner så kommer de ikke til nytte.

Med dette som utgangspunkt er jo ingen annen konklusjon mulig: de rike (og vi andre) må gi penger, mye penger, til veldedighet. Og skatt. Noe annet er ikke mulig å forsvare moralsk.

Verden er selvfølgelig ikke så enkel. Men bare for å understreke det en gang til: jeg mener at folk må bli flinkere til å støtte veldedige organisasjoner. Problemet med den siste tidens debatt er at folk ikke innser at dersom de rike, og vi andre, putter en større del av våre økonomiske ressurser inn i veldedighet, så har det konsekvenser for andre deler av økonomien. Dersom jeg gir 2000 kr til Redd Barna i stedet for å kjøpe meg en ny DVD-spiller, så går det faktisk ut over noen. I akkurat dette tilfellet vil det gå utover arbeidere i Kina, eller andre steder i Asia, som kanskje ikke får jobb eller blir sagt opp fra jobben sin hvor de produserer DVD-spillere. Når fattigsommen i Kina går kraftig ned, så er det nettopp på grunn av økt forbruk av kinesiskproduserte varer i Vesten. På samme måte: dersom Stein Erik Hagen ikke kjøper en lystyatch, så er det noen som lever av å bygge nettopp lystyatcher som mister levebrødet sitt. Og når Warren Buffet gir 232 milliarder til veldedighet så reduserer det mengden investeringsvennlig kapital som kanskje kunne kommet verdens fattige til gode gjennom investeringer i utviklingslandenes økonomi.

Dette betyr ikke at gaver til veldedighet ikke er et gode. Men det betyr at det er positive og negative sider også på dette området, og at man også her må veie fordeler og ulemper mot hverandre. Den typen smålighet og misunnelse som ofte rettes mot "de rike" her i Norge, og kritikken av deres forbruksvaner, er fullstendig meningsløs, og er et tegn på at alt for mange mennesker mangler innsikt i hvordan økonomien fungerer. Den typen overfladiskhet gavner ingen, hverken oss selv eller verdens fattige.

Norge i skammekroken

Etter at WTO forhandlingene brøt sammen i fjor høst har det vært realtivt stille fra den kanten. Nå nærmer vi oss imidlertid et nytt forsøk på forhandlingsinnspurt, og det blir spennende å se om ting går bedre denne gangen. Sammebruddet i fjor var i stor grad et resultat av at alliansen bestående bl.a. av USA, EU, Japan og Norge ikke ville redusere landbrukssubsidiene og tollsatsene nok til å tilfredsstille utviklingslandene. Aftenposten skrev på lederplass at Norge hører hjemme i skammekroken, en kommentar jeg kan slutte meg til uten problemer.

Likevel skulle ikke mye til for å spå at det skulle skje, utfallet av interessekonflikter mellom fattige land i sør og små priviligerte befolkningsgrupper i land i nord har ofte et slikt utfall. Ingen burde være i tvil: dersom landbruksforhandlingene i WTO også denne gangen kollapser fullstendig så er taperne fattige land i sør, og vinnerne er tungt subsidierte bønder i Norge, EU og USA.

Grunnen til at dette opptar meg såpass er at alle er veldig flinke til å snakke om å hjelpe den fattige delen av verden, men når alt kommer til alt så er man egentlig ikke villig til å gjøre noe. Joda, men gir da u-hjelp, og Norge er jo som kjent verdensmestre i denne idretten. Men all verdens u-hjelp i flere tiår ser ut til å hjelpe ganke så lite. Og dette forundrer meg egentlig ikke, for jeg tror vel at den eneste måten et land kan komme seg ut av fattigdom er ved handel.

For en god stund siden skrev jeg såvidt om The Copenhagen Consensus, et prosjekt hvor man forsøkte å se nærmere på hvilke enkelttiltak som kunne bidra mest til utvikling i den fattige verden. De fire tiltakene som kom på topp var følgende: Kontroll av HIV/AIDS epedemien, mattilgang, frihandel og nedbygging av tollbarrierer og til sist bedre vaksiner mot malaria. Jeg anbefaler alle å ta en nærmere titt på artikkelen som beskriver fordelene ved nedbygging av tollbarrierer, den ligger her. Som et eksempel så estimerer de at en 50% reduksjon av tollsatser i WTO runden som nå er inne i nok en sluttfase vil bety noe over 200 milliarder dollar per år i økte inntekter for utviklingslandene. Til sammenligning så var hele verdens ulandshjelp i 2004 på under 80 milliarder dollar.

Det burde ikke komme som en overraskelse på noen at økt handel kan bringe økt velstand, og verdien av de 200 milliardene utviklingslandene kunne tjent på handel vil være langt større enn om de hadde fått tilsvarende sum i u-landshjelp fra Vesten. Men denne gevinsten er kun mulig dersom de får lov til å selge varene sine, og veldig mange av disse landene har ikke noe annet å selge enn matvarer. Dersom de da først skal betale noen hundre prosent toll, og så konkurrere med norske bønder som får rundt 11 milliarder i årlig støtte, så skjønner alle hva slags muligheter de egentlig har.

U-landene selv er fullt klar over dette, og det er derfor de ber om at Vesten skal redusere sine tollsatser og landbruksstøtte. Etterhvert er det noen hjelpeorganisasjoner her hjemme som også har skjønt poenget. Kirkens Nødhjelp gikk i høst ut med klar beskjed til norske politikere om at det må åpnes for mer handel med u-land og støtten til norsk landbruk kanskje måtte kuttes for å få til dette. De fikk selvfølgelig tyn i bøtter og spann for dette standpunktet, først og fremst fra bondeorganisasjonene og den politiske venstresiden. De som har lyst til å kikke nærmere på denne debatten kan ta en titt på Kirkens Nødhjelps oversikt over innlegg.

Et argument som fra tid til annen dukker opp i denne debatten, er påstanden om at ingen land noensinne har blitt rike på å eksportere landbruksprodukter. Ergo vil heller ikke dagens fattige land kunne "bli rike" på økt handel med landbruksprodukter. For ekspempel har ikke handel med mat vært en særlig betydelig faktor i velstandsutviklingen her i Vesten. Det burde ikke overraske noen, for det er gode grunner til at handel med matvarer i frem til nå ikke har kunnet bidra til særlig velstandsutvikling. Men saken er at dette ikke nødvendigvis er tilfellet lenger. Her er et par punkter:

1) Forholdet verdi/volum er lite for matvarer. De tar stor plass og har liten verdi per volum. Det betyr at transportkostnadene ved handel med mat vil være relativt store, noe som kan være et betydelig hinder for handel. For eksempel så ville massiv handel med mat over store avstander kunne være ganske lite lønnsomt i perioden fra førindustriel tid, opp gjennom den industrielle revolusjon og helt frem til våre dager. I alle fall for handel på en skala som ville bety noe samfunnsøkonomisk. Dette betyr at lokal produksjon hadde en stor fordel på pris, noe jeg vil anta betød ganske så mye i matbudsjettet til den jevne forbruker. De siste par tiårene derimot har transportkostnadene stupt, noe som tilskrives en stor del av æren for økt internasjonal handel.

2) Holdbarhet. Ikke alle matvarer egnet seg for langvarig transport før effektiv og billig fryse/kjøleteknologi ble oppfunnet. Dette begrenset mulighetene for å handle med en god del matvarer.

Men de kanskje viktigste punktet er dette:

3) I 1875 arbeidet noe slikt som 50% av Norges yrkesaktive befolkning innen jordbruk eller fiske. Jeg vil anta at situasjonen var omtrent lik i resten av Europa, og kanskje en enda større andel i resten av verden. Store deler av befolkningen var altså mer eller mindre selvforsynte med de fleste matvarer, og resten av befolkningen hadde vel knapt råd til noe så luksuriøst som importert mat. Med andre ord: markedet for importert mat har lenge vært svært begrenset.

På alle disse tre punktene er situasjonen vesentlig endret de siste 50 årene. Transportkostnadene har falt betydelig, kjøle- og fryseteknologi er billig og lett tilgjengelig og holdbarhet er dermed et mindre problem enn det var, og de aller færreste i Vesten produserer sin egen mat. Videre har importert mat en enorm fordel på pris: matvarer kan produseres langt billigere andre steder i verden enn Norge, både på grunn av klimatiske forhold, men også fordi levestandarden i Norge er så mye høyere her enn de fleste andre steder. Det gjør at matvareprodusenter i Norge har et helt annet krav til fortjeneste enn det en konkurrent fra Botswana, og prisene settes deretter.

Dessverre har ikke utviklingslandene fått mulighet til å utnytte disse endringene, for stor sett alle land i Vesten har ønsket å beskytte sine egne matvareprodusenter fra konkurranse utenfra. Forhåpentligvis vil man denne gangen klare å komme frem til en avtale i WTO som åpner for økt handel med landbruksprodukter. Det vil både utviklingslandene og vi tjene på.

Joshua Tree National Park

Som lovet kommer det her noen bilder fra en tur jeg tok til Joshua Tree National Park som ligger ca 2-3 timers kjøring øst for Los Angeles.



Parken ligger midt ute i ørkenen, ikke langt fra Palm Springs , og er den syd-vestlige delen av Mojave-ørkenen. Selve parken ligger på et slags platå ca 1200 m.o.h., og har fått navnte sitt fra de såkalte Joshua Trees:



Velvel... har ikke så mye å skrive om turen annet enn at landskapet der ute er helt fantastisk, så her får dere noen bilder (klikk på bildet for å få en større versjon). Jeg har lagt ut flere bilder på hjemmesiden min.

Tja... noe må jeg da skrive?

De siste dagene har været her i LA vært strålende, med 25 grader og sol. Om natten er det fortsatt ganske kjølig, det er tross alt et ørkenområde. Til tross for at kollektivtransporten i LA og omegn har et svært dårlig rykte så har jeg den siste halvannen uka faktisk klart meg uten bil. Det går ingen busser direkte hjemmefra og til campus, så jeg må gå et lite stykke for å komme 'inn på' riktig busslinje. Det begynner å gå opp for meg hvor stort LA-byområdet er. I areal er LA County neste tre ganger så stor som Oslo kommune, da kan det fort bli vanskelig å få til god nok kollektivdekninge. På den annen side så bor det ca. 3.8 millioner mennesker her, så det burde ikke være mangel på potensielle kunder.

Når det gjelder jobb så går ting ganske bra fremover. Caltech er et ganske lite universitet, med mindre enn 400 ansatte og såvidt over 2000 studenter, hvorav de fleste er 'graduate students'. Campus er vel omtrent på størrelse med Blindern, med flere fine parkområder og pen arkitektur. Her er noen bilder:





I noen av dammene har de satt ut skilpadder og fisk, og en gang i blant får vi også besøk av vadefugler:




Los Angeles og områdene rundt ligger i et ganske flatt landskap, men nordorver ligger San Gabriel fjellene. Den høyeste toppen er ca 3000 m.o.h. og fra toppen av biblioteket på campus (den høye bygningen over) er det flott utsikt ut mot disse fjellene (trykk på bildet for å se en større versjon):



Det er alt jeg har å melde akkurat nå, men jeg skal snart legge ut endel bilder fra en tur ut i ørkenen.

På plass i LA

Da er jeg installert her i California. Her skal jeg være de neste 3-4 månedene for å jobbe sammen med en elektronmikroskopi-gruppe på Caltech. Jeg tenker jeg skal prøve å skrive litt om hva jeg driver med her borte og legge ut noen bilder. Og så håper jeg at jeg fortsatt skal skrive litt om politikk også da :)

Jeg bor i en forstad til Los Angeles som heter Alhambra, ca 10-15 minutters kjøring fra campus. Området jeg bor i ligger bare ett kvartal eller to fra et slags sentrum med en god del restauranter, butikker, puber og kino.



Det er litt kaldere her enn det jeg trodde det skulle være, jevnt over er det 15-20
grader. Natt til fredag pøsregnet det, og det var en del skurer i løpet av dagen
også. I helgen var det fint igjen, men nå er det overskyet og regn.

Når man først er i LA burde man jo forsøke å få med seg litt av severdighetene. På søndag var jeg på J. Paul Getty Museum som ligger på en liten høyde nord-vest for sentrum i LA hvor de bl.a. har kunstsamlingen til mangemillardæren J. Paul Getty. I tillegg hadde de en utstilling av verkene til landskapsmaleren Gustave Courbet. Fra museet er det en utrolig utsikt over nesten hele LA County, men det er var litt disig så det var vanskelig å se kystlinjen.



På veien tilbake fra museet fant jeg ut at jeg skulle ta en omvei via Mulholland Drive som går øst/vest langs Santa Monica Mountains og Hollywood Hills. De som har sett filmen med samme navn husker kanskje utsikten fra Mulholland mot San Fernando, dessverre kjørte jeg i feil retning så jeg fikk ikke stanset ved noen av de mange utkikspunktene, men jeg skal definitivt tilbake en gang etter solnedgang. Utsikten må være utrolig.



Så kjørte jeg meg bort.

Men det gjorde egentlig ikke noe, for det gikk etterhvert opp for meg at jeg hadde kjørt meg bort i Beverly Hills og West Hollywood, og etterhvert fant jeg frem til Sunset Boulevard som fører tilbake til motorveien. Hehe, ganske artig å være alle de stedene vi har hørt om og sett på TV.

Det var det for nå, så skal jeg prøve å skrive litt mer senere.