Jubel i Tyrkia over EU-forhandlinger - Aftenposten.no
Jubel i Tyrkia over EU-forhandlinger - Aftenposten.no
Litt sent ute med å kommentere denne nyheten egentlig, men dette er vel en av de sakene som ikke mister betydning i løpet av noen dager. EU har altså startet konkrete medlemskapsforhandlinger med Tyrkia, noe som vel må sies å være en av de virkelig store begivenhetene i år, selv om det sannsynligvis er 10 år eller mer før Tyrkia faktisk blir medlem. Det er mer enn 40 år siden Tyrkia først søkte om medlemskap, deres søknadshistorie er altså omtrent like lang som Norges men problemstillingene har vært helt annerledes.
Nå kommer det sikkert ikke som en overraskelse på noen at jeg jeg synes tiden er overmoden for å komme skikkelig i gang med prosessen med å innlemme Tyrkia i EU, både for EUs del, Tyrkias del og ikke minst med tanke på de litt videre regionale og globale konsekvensene av et tyrkisk medlemskap.
Umiddelbart er det kanskje ikke åpenbart hvordan EU tjener på dette. I den grad tyrkisk medlemskap fører til en positiv utvikling i et stort muslimsk land i de eropeiske landenes nære omgivelser er det selvsagt en fordel. Men jeg mener et tyrkisk medlemskap er bra for EU uavhengig av dette. Et tyrkisk medlemskap kombinert med alle de nye øst-europeiske medlemslandene vil øke presset på EUs ledere for å finne nye løsninger for hvordan EU styres. Hvis man skal være optimist så vil en ytterligere økning i antallet medlemsland måtte presse frem en større grad av flertallsbesluttninger i EU. Hvis ikke vil man stadig oftere oppleve at man ikke klarer å fatte viktige beslutninger.
En annen, men relatert, konsekvens kan være at man ser seg nødt til å være strengere på hvilke beslutninger som fattes på EU-nivå. Dette kan skje både ut fra effektivitetshensyn, men kanskje like mye fordi medlemslandene ønsker å unnta visse avgjørelser fra et europeisk flertallsstyre, og dermed ønsker å flytte dem tilbake til nasjonal nivå. Jeg er ikke ubetinget glad dersom dette skjer, men et mer bevisst forhold til subsidiaritetsprinsippet er uansett ønskelig. Beslutninger skal tas på så høyt nivå som nødvendig, men så lavt nivå som mulig. Vi er altså inne på en debatt om graden av politisk integrering i EU, og det er klart at innholdet i frasen "en stadig tettere union" blir endret når det kulturelle og politiske mangfoldet i EU blir større. Slik sett er stadige utvidelser av EU til fordel for de som først og fremst ønsker å se EU som et frihandelsområde (les: Storbritannia), og et kjempedilemma for de som ønsker en tettere politisk union (les: Frankrike). For meg er det ikke åpenbart hva som er det beste, men jeg kommer litt tilbake til dette senere. Uansett hvilken leir man tilhører så skal man være glad dersom et tyrikisk medlemskap bidrar til at det tas nødvendige beslutninger omkring styringen av EU og EUs oppgaver.
Litt mer politisk betent blir det dersom vi vurderer mulige kosnekvenser på det økonomiske området, nærmere bestemt på arbeidsmarkedet. Utsiktene til å få inn et nytt stort medlemsland, med ca 70 millioner innbyggere og en BNP pr. capita på ca 1/4 av det nåværende EU-gjennomsnittet vil måtte få konsekvenser. Til sammenligning hadde de 10 østeuropeiske landene som ble medlemmer i 2004 alt i alt rundt 75 millioner innbyggere, og det fattigste av dem hadde et BNP pr. capita mer enn 50% høyere enn Tyrkia har i dag. Det er lett å forestille seg at debatten vi har hatt om polske arbeidere både her i Norge og i resten av Europa kan bli barnemat i forhold til det vi vil se når Tyrkia blir medlem og får full tilgang på det europeiske arbeidsmarkedet. Igjen så vil mange spørre hvordan dette kan være positivt for EU, men etter min mening vil dette muligens hjelpe til med å presse frem endringer i EUs økonomi og arbeidsliv som på lenger sikt vil gavne oss alle. EU-landene har nå ca 10 år på å myke opp i de reguleringene i arbeidslivet som er med på å skape de problemene vi ser over alt i Europa med høy arbeidsledighet, lav vekst og liten nyetablering av virksomheter. Kort sagt må europeiske arbeidstagere bli mer konkurransedyktige. Det er ikke akkurat en liten utfordring, og slik sett er det kanskje gunstig at det er såpass langt frem før Tyrkia får medlemskap. Den andre siden av saken er at EU allerede nå må sette alt inn på å hjelpe Tyrkia med sin økonomi slik at forskjellene mellom de to i levestandard og velstand kanskje kan reduseres noe før Tyrkia blir medlem.
For Tyrkia selv er fordelene kanskje mer åpenbare. Prosessen frem til forhandlingsstarten har betydd spesielt mye for menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia. Både i forholdet til kurderne og forholdet mellom de sivile myndighetene og hæren har det vært fremgang. Sammen med avskaffelsen av dødsstraff og de hemmelige domstolene, større respekt for minoriteter og politiske dissidenter og økt fokus på å redusere tortur i tyrikiske fengsler så danner det seg etterhvert et ganske så positivt bilde av utviklingen i forhold til menenskerettigheter i Tyrika. Samtidig er det ikke tvil om at det er mye som gjenstår før Tyrkia er på et nivå de fleste europeere vil føle seg komfortable med. Likevel er utviklingen i Tyrkia ganske unik for et land med muslimsk flertall, og det er utolig viktig at den tyrkiske regjeringen får all mulig støtte fra EU i å fortsette dette arbeidet. Den viktigste støtten EU kan gi er å fortsette prosessen mot Tysikisk medlemskap.
På den økonomiske siden har Tyrkia selvfølgelig også mye å hente, men nesten uansett hvordan den økonomiske utviklingen i Tyrkia går det neste tiåret, så vil Tyrkia sannsynligvis være det fattigste av EU-landene (innen den tid vil sannsynligvis både Romania og Bulgaria ha blitt medlem, men begge disse landene har et lite forsprang på Tyrkia økonomisk). Nå er ikke det kanskje ikke den økonomiske veksten i Tyrkia i seg selv som er problemet, den har tvert om vært ganske stor i lange perioder. Det er heller kombinasjonen av mye gjeld, høy inflasjon og en usikker politisk situasjon som har skapt problemer. Dette har blant annet ført til at utenlandske investorer i stor grad har unngått Tyrkia. For å sammenligne: i 2004 var de totale utenlandske investeringene i Norge noe sånt som 20 ganger høyere enn i Tyrkia (korrigert for folketall), mens i forhold til Tsjekkia ligger vi bare dobbelt så høyt. Nå viser trenden de siste årene at Tyrkia blir et mer og mer aktuelt land å investere i, noe som lover godt for velstandsutviklingen i landet. Etter at EU nå har startet medlemsakpsforhandlingene vil vi forhåpentligvis se at denne trenden styrkes. Utsiktene til medlemskap, tilgang til EUs indre marked og den politiske og økonomiske stabiliteten dette medfører vil sannsynligvis hjelpe på. I tillegg vil Tyrkia som medlem få tilgang på EUs omfattende disktriktsutviklingsfond, og sannsynligvis også betydelig hjelp til å modernisere landbruket (som sysselsetter ca 40% av befolkningen). Men allerede før selve medlemskapet vil vi kunne forvente at EU bruker betydelige resursser på å styrke Tyrkias økonomi, om enn av pur egeninteresse for å unngå store flyttestrømmer fra Tyrika til de andre medlemslandene.
Men den virkelig store gevinsten ligger kanskje ikke i hva de to partene hver for seg har å tjene på utvidelsen. Dersom et EU-medlemskap, og prosessen frem til medlemskapet, kan hjelpe til å styrke menneskerettighetene, demokratiet og økonomien i Tyrkia, så er dette noe som kan ha en effekt langt utover Tyrkias grenser. Tyrkia fremstår allereder i dag som et unntak blant muslimske land. Ikke noe annet land har tettere forbindelser til vesten, mer respekt for demokrati og menneskerettigheter eller større likestilling mellom kjønnene. Dersom prosessen frem til medlemskap kan styrke disse trekkene i det tyrkiske samfunnet, så kan landet kanskje fremstå som et eksempel for andre muslimske land.
Det at EU nå innleder forhandlinger er også et sterkt bidrag til den regionale stabiliteten i Midtøsten. Dersom Tyrkia hadde fått 'nei' fra EU, så er det ikke vanskelig å forstille seg store endringer i tyrkisk opinions forhold til EU, og i utvidet forstand "Vesten". Tyrkia er et stort land, med en forhistorie som regional stormakt, og landet er kanskje fortsatt en regional stormakt. Etter en avvisning fra EU ville det muligens vært naturlig for landet å legge mer vekt på å utøve denne rollen, og kanskje også søke et tettere samarbeid med Russland. Et Tyrkia med regionale maktambisjoner i tospann med Russland tror i alle fall jeg ville vært dårlig nytt. Når EU nå faktisk har åpnet forhandlingene så vil det forhåpentligvis gi tyrkerne mulighet til å velge en annen kurs, og heller en rolle som brobygger mellom de muslimske landene i Midtøsten og Europa. Symboleffekten av at en "vestlig, kristen rikmannsklubb" tar inn et stort, fattig muslimsk land burde ikke undervurderes, og mange vil kanskje se på dette som den ultimate testen på hvorvidt det er mulig for vest of (midt)øst å ha en fredlig sameksistens.
Dette er ikke første gang EU utvider til å inkludere relativt fattige og muligens politisk ustabile land og områder. I første runde var det de tidligere diktaturene Hellas (1981), Portugal og Spania (1986). Betydningen av EU-medlemskap på den politiske og økonomiske utviklingen av disse landene kan knapt overvurderes. Neste runder er/var utvidelsen til østeuropa i 2004, Romania og Bulgaria i 2007, og altså Tyrkia og muligens Balkan i løpet av en 10-15 år. Jeg tror vi i Norge er ganske lite klar over hvilken betyning medlemskap og prosessen frem til medlemskap har betydd og kommer til å bety for disse landene, både i forhold til menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Det er klart at stadige utvidelser kan føre til stillstand i den videre politiske integrasjonen mellom de landene som allerede er medlem, og det er i utgansgpunktet noe jeg ikke er spesielt glad for. Men det spørs om både jeg og andre føderalister burde innse at gevisnten i form av mennesklig utvikling, fred og stabilitet i våre nærområder er så stor at prisen kanskje er verdt å betale. Uansett savner jeg mer debatt om disse tingene i Norge, men så har vi nå en gang satt oss selv på sidelinjen i de viktigste politiske spørsmålene i Europa på lang tid...
Litt sent ute med å kommentere denne nyheten egentlig, men dette er vel en av de sakene som ikke mister betydning i løpet av noen dager. EU har altså startet konkrete medlemskapsforhandlinger med Tyrkia, noe som vel må sies å være en av de virkelig store begivenhetene i år, selv om det sannsynligvis er 10 år eller mer før Tyrkia faktisk blir medlem. Det er mer enn 40 år siden Tyrkia først søkte om medlemskap, deres søknadshistorie er altså omtrent like lang som Norges men problemstillingene har vært helt annerledes.
Nå kommer det sikkert ikke som en overraskelse på noen at jeg jeg synes tiden er overmoden for å komme skikkelig i gang med prosessen med å innlemme Tyrkia i EU, både for EUs del, Tyrkias del og ikke minst med tanke på de litt videre regionale og globale konsekvensene av et tyrkisk medlemskap.
Umiddelbart er det kanskje ikke åpenbart hvordan EU tjener på dette. I den grad tyrkisk medlemskap fører til en positiv utvikling i et stort muslimsk land i de eropeiske landenes nære omgivelser er det selvsagt en fordel. Men jeg mener et tyrkisk medlemskap er bra for EU uavhengig av dette. Et tyrkisk medlemskap kombinert med alle de nye øst-europeiske medlemslandene vil øke presset på EUs ledere for å finne nye løsninger for hvordan EU styres. Hvis man skal være optimist så vil en ytterligere økning i antallet medlemsland måtte presse frem en større grad av flertallsbesluttninger i EU. Hvis ikke vil man stadig oftere oppleve at man ikke klarer å fatte viktige beslutninger.
En annen, men relatert, konsekvens kan være at man ser seg nødt til å være strengere på hvilke beslutninger som fattes på EU-nivå. Dette kan skje både ut fra effektivitetshensyn, men kanskje like mye fordi medlemslandene ønsker å unnta visse avgjørelser fra et europeisk flertallsstyre, og dermed ønsker å flytte dem tilbake til nasjonal nivå. Jeg er ikke ubetinget glad dersom dette skjer, men et mer bevisst forhold til subsidiaritetsprinsippet er uansett ønskelig. Beslutninger skal tas på så høyt nivå som nødvendig, men så lavt nivå som mulig. Vi er altså inne på en debatt om graden av politisk integrering i EU, og det er klart at innholdet i frasen "en stadig tettere union" blir endret når det kulturelle og politiske mangfoldet i EU blir større. Slik sett er stadige utvidelser av EU til fordel for de som først og fremst ønsker å se EU som et frihandelsområde (les: Storbritannia), og et kjempedilemma for de som ønsker en tettere politisk union (les: Frankrike). For meg er det ikke åpenbart hva som er det beste, men jeg kommer litt tilbake til dette senere. Uansett hvilken leir man tilhører så skal man være glad dersom et tyrikisk medlemskap bidrar til at det tas nødvendige beslutninger omkring styringen av EU og EUs oppgaver.
Litt mer politisk betent blir det dersom vi vurderer mulige kosnekvenser på det økonomiske området, nærmere bestemt på arbeidsmarkedet. Utsiktene til å få inn et nytt stort medlemsland, med ca 70 millioner innbyggere og en BNP pr. capita på ca 1/4 av det nåværende EU-gjennomsnittet vil måtte få konsekvenser. Til sammenligning hadde de 10 østeuropeiske landene som ble medlemmer i 2004 alt i alt rundt 75 millioner innbyggere, og det fattigste av dem hadde et BNP pr. capita mer enn 50% høyere enn Tyrkia har i dag. Det er lett å forestille seg at debatten vi har hatt om polske arbeidere både her i Norge og i resten av Europa kan bli barnemat i forhold til det vi vil se når Tyrkia blir medlem og får full tilgang på det europeiske arbeidsmarkedet. Igjen så vil mange spørre hvordan dette kan være positivt for EU, men etter min mening vil dette muligens hjelpe til med å presse frem endringer i EUs økonomi og arbeidsliv som på lenger sikt vil gavne oss alle. EU-landene har nå ca 10 år på å myke opp i de reguleringene i arbeidslivet som er med på å skape de problemene vi ser over alt i Europa med høy arbeidsledighet, lav vekst og liten nyetablering av virksomheter. Kort sagt må europeiske arbeidstagere bli mer konkurransedyktige. Det er ikke akkurat en liten utfordring, og slik sett er det kanskje gunstig at det er såpass langt frem før Tyrkia får medlemskap. Den andre siden av saken er at EU allerede nå må sette alt inn på å hjelpe Tyrkia med sin økonomi slik at forskjellene mellom de to i levestandard og velstand kanskje kan reduseres noe før Tyrkia blir medlem.
For Tyrkia selv er fordelene kanskje mer åpenbare. Prosessen frem til forhandlingsstarten har betydd spesielt mye for menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia. Både i forholdet til kurderne og forholdet mellom de sivile myndighetene og hæren har det vært fremgang. Sammen med avskaffelsen av dødsstraff og de hemmelige domstolene, større respekt for minoriteter og politiske dissidenter og økt fokus på å redusere tortur i tyrikiske fengsler så danner det seg etterhvert et ganske så positivt bilde av utviklingen i forhold til menenskerettigheter i Tyrika. Samtidig er det ikke tvil om at det er mye som gjenstår før Tyrkia er på et nivå de fleste europeere vil føle seg komfortable med. Likevel er utviklingen i Tyrkia ganske unik for et land med muslimsk flertall, og det er utolig viktig at den tyrkiske regjeringen får all mulig støtte fra EU i å fortsette dette arbeidet. Den viktigste støtten EU kan gi er å fortsette prosessen mot Tysikisk medlemskap.
På den økonomiske siden har Tyrkia selvfølgelig også mye å hente, men nesten uansett hvordan den økonomiske utviklingen i Tyrkia går det neste tiåret, så vil Tyrkia sannsynligvis være det fattigste av EU-landene (innen den tid vil sannsynligvis både Romania og Bulgaria ha blitt medlem, men begge disse landene har et lite forsprang på Tyrkia økonomisk). Nå er ikke det kanskje ikke den økonomiske veksten i Tyrkia i seg selv som er problemet, den har tvert om vært ganske stor i lange perioder. Det er heller kombinasjonen av mye gjeld, høy inflasjon og en usikker politisk situasjon som har skapt problemer. Dette har blant annet ført til at utenlandske investorer i stor grad har unngått Tyrkia. For å sammenligne: i 2004 var de totale utenlandske investeringene i Norge noe sånt som 20 ganger høyere enn i Tyrkia (korrigert for folketall), mens i forhold til Tsjekkia ligger vi bare dobbelt så høyt. Nå viser trenden de siste årene at Tyrkia blir et mer og mer aktuelt land å investere i, noe som lover godt for velstandsutviklingen i landet. Etter at EU nå har startet medlemsakpsforhandlingene vil vi forhåpentligvis se at denne trenden styrkes. Utsiktene til medlemskap, tilgang til EUs indre marked og den politiske og økonomiske stabiliteten dette medfører vil sannsynligvis hjelpe på. I tillegg vil Tyrkia som medlem få tilgang på EUs omfattende disktriktsutviklingsfond, og sannsynligvis også betydelig hjelp til å modernisere landbruket (som sysselsetter ca 40% av befolkningen). Men allerede før selve medlemskapet vil vi kunne forvente at EU bruker betydelige resursser på å styrke Tyrkias økonomi, om enn av pur egeninteresse for å unngå store flyttestrømmer fra Tyrika til de andre medlemslandene.
Men den virkelig store gevinsten ligger kanskje ikke i hva de to partene hver for seg har å tjene på utvidelsen. Dersom et EU-medlemskap, og prosessen frem til medlemskapet, kan hjelpe til å styrke menneskerettighetene, demokratiet og økonomien i Tyrkia, så er dette noe som kan ha en effekt langt utover Tyrkias grenser. Tyrkia fremstår allereder i dag som et unntak blant muslimske land. Ikke noe annet land har tettere forbindelser til vesten, mer respekt for demokrati og menneskerettigheter eller større likestilling mellom kjønnene. Dersom prosessen frem til medlemskap kan styrke disse trekkene i det tyrkiske samfunnet, så kan landet kanskje fremstå som et eksempel for andre muslimske land.
Det at EU nå innleder forhandlinger er også et sterkt bidrag til den regionale stabiliteten i Midtøsten. Dersom Tyrkia hadde fått 'nei' fra EU, så er det ikke vanskelig å forstille seg store endringer i tyrkisk opinions forhold til EU, og i utvidet forstand "Vesten". Tyrkia er et stort land, med en forhistorie som regional stormakt, og landet er kanskje fortsatt en regional stormakt. Etter en avvisning fra EU ville det muligens vært naturlig for landet å legge mer vekt på å utøve denne rollen, og kanskje også søke et tettere samarbeid med Russland. Et Tyrkia med regionale maktambisjoner i tospann med Russland tror i alle fall jeg ville vært dårlig nytt. Når EU nå faktisk har åpnet forhandlingene så vil det forhåpentligvis gi tyrkerne mulighet til å velge en annen kurs, og heller en rolle som brobygger mellom de muslimske landene i Midtøsten og Europa. Symboleffekten av at en "vestlig, kristen rikmannsklubb" tar inn et stort, fattig muslimsk land burde ikke undervurderes, og mange vil kanskje se på dette som den ultimate testen på hvorvidt det er mulig for vest of (midt)øst å ha en fredlig sameksistens.
Dette er ikke første gang EU utvider til å inkludere relativt fattige og muligens politisk ustabile land og områder. I første runde var det de tidligere diktaturene Hellas (1981), Portugal og Spania (1986). Betydningen av EU-medlemskap på den politiske og økonomiske utviklingen av disse landene kan knapt overvurderes. Neste runder er/var utvidelsen til østeuropa i 2004, Romania og Bulgaria i 2007, og altså Tyrkia og muligens Balkan i løpet av en 10-15 år. Jeg tror vi i Norge er ganske lite klar over hvilken betyning medlemskap og prosessen frem til medlemskap har betydd og kommer til å bety for disse landene, både i forhold til menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Det er klart at stadige utvidelser kan føre til stillstand i den videre politiske integrasjonen mellom de landene som allerede er medlem, og det er i utgansgpunktet noe jeg ikke er spesielt glad for. Men det spørs om både jeg og andre føderalister burde innse at gevisnten i form av mennesklig utvikling, fred og stabilitet i våre nærområder er så stor at prisen kanskje er verdt å betale. Uansett savner jeg mer debatt om disse tingene i Norge, men så har vi nå en gang satt oss selv på sidelinjen i de viktigste politiske spørsmålene i Europa på lang tid...
posted by Øystein P. at 11:00
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home