Øystein's Weblog

Øysteins topp 100, nr. 11-20

2007-01-08T18:27:00.000+01:00

Her kommer de 10 neste sangene på min topp 100 liste. Jeg har fått noen spørsmål om hvor ofte og hvor store endringer jeg ser for meg at det vil bli i listen etter hvert. I prinsippet så ønsker jeg meg så få endringer som mulig, få endringer betyr at jeg har valgt de rette sangene. Men virkeligheten er jo ikke så ryddig og grei, det er jo uendelig mye musikk der ute som jeg ikke har hørt og noe av de sangene skal nok inn på denne listen etter hvert. I tillegg må jeg sikkert regne med at det blir en god del endringer nå i starten mens listen er såpass fersk. Rekkefølgen på de 10 sangene under ble for eksempel endret senest i dag, men senere er tanken at dette skal være en ganske stabil liste. Jeg ser i alle fall ikke for meg at det blir så store utskiftninger, kanskje maks 4-5 nye sanger pr. år. Det er jo tross alt ikke så ofte man oppdager en låt man mener er blant de 100 beste noensinne :)

Uansett, nr. 11-20 følger:

011 - Bob Dylan - (Budokan) All Along The Watchtower (1979)
012 - The Beatles - While My Guitar Gently Weeps (1968)
013 - The Eagles - Hotel California (1976)
014 - Bob Dylan - One More Cup Of Coffee (1976)
015 - David Bowie - Space Oddity (1969)
016 - The Beatles - Here Comes The Sun (1969)
017 - Lou Reed - Perfect Day (1972)
018 - Bob Dylan - Girl From The North Country (1969)
019 - Cat Stevens - Morning Has Broken (1971)
020 - Status Quo - Pictures of Matchstick Men (1968)

Det blir mye Dylan gitt :) Den originale versjonen av All Along The Watchtower ble spilt inn i 1967, med akustisk gitar og mye munnspill, men den er kanskje mest kjent pga Jimi Hendrix' versjon på Electric Ladyland fra 1968. Jeg synes likevel at denne verjonen med Dylan er best, selv om de to andre er med lenger ned på listen (med Hendix på 32. plass og den originale Dylan versjonen på 64.). De to andre Dylan-låtene er kanskje mer ukjente. One More Cup Of Coffee er på albumet Desire og heter vel strengt tatt One More Cup Of Coffee (Valley Below). Dette er Dylan slik dere aldri har hørt ham før, han synger faktisk melodiøst (nesten i alle fall) sammen med Emmylou Harris. I tillegg er Clapton med på gitar. Dylan spilte en veldig bra versjon av denne i Budokan også, men her synes jeg orginalen er bedre. Girl From the North Country er en ganske rolig låt hvor Dylan synger duett sammen med Johnny Cash. Jeg tror den er basert på en gammel engelsk folkevise som heter Scarborough fair, Simon & Garfunkel har også en versjon av denne.

Her kommer også de første Beatles-låtene, og begge to er skrevet av George Harrison. While My Guitar Gently Weeps ble gitt ut på 'The White Album' som ellers er et veldig ... ujevnt ... album. Mye rart der... Da Harrison ble tatt i 2004 inn i 'The Rock and Roll Hall of Fame' fremførte Jeff Lynne, Tom Petty, Prince og Dahni Harrison (Georges sønn) denne sangen, ganske tøft egentlig, video finner dere her eller her. Den andre Beatles-sangen, Here Comes the Sun, er fra Abbey Road som er et veldig jevnt bra album. Hvis jeg noen gang skulle lage en liste over de beste albumene så tror jeg Abbey Road ville kommet et veldig godt stykke opp på den listen. Sgt. Pepper var det første Beatles-albumet jeg hørte på, men jeg tror Abbey Road var det første jeg kjøpte på CD, og jeg hørte virkelig mye på det rundt 18-19 års alderen.

Bowie er med her også, med Space Oddity fra albumet med samme navn. Sannsynligvis er dette den mest kjente låta hans, de fleste har nok hørt den. Ett problem jeg har med Bowie er at generelt synes jeg mange av albumene hans ganske sprikende. Som regel er det bare et par-tre låter på hvert album jeg virkelig liker, men til gjengjeld liker jeg disse veldig, veldig godt. Ett unntak er albumet The Man Who Sold the World, hvor det er motsatt: jeg synes albumet er utrolig bra som helhet (kanskje Bowies beste), men til gjengjeld er (foreløpig) bare en av sangene med på topp 100 listen min (The Man Who Sold the World på 67. plass, ja Nirvana har en coverversjon). Merkelig det der...

The Eagles er selvfølgelig med på listen med Hotel California. Jeg har egentlig ikke noe spesielt forhold til noe annet av musikken deres, men akkurat denne er utrolig kul. Jeg tror det var Daniel som på videregående introduserte meg for dem, og i det hele tatt skal vel kanskje han få æren for mye av musikksmaken min, det er i alle fall få andre som har hatt større innflytelse.

Lou Reed og Cat Stevens (eller Yusuf Islam) som han heter nå er inne med to 'kosesanger', Perfect Day og Morning Has Broken. Virkelig fine (skal vi til og med si vakre?) sanger som er hører med en rolig søndags morgen :) Og til sist har vi Status Quo med Pictures of Matchstick Men. Jeg er litt usikker på hvordan jeg kom borti denne sangen. Den er vel egentlig ganske kjent, så det er kanskje ikke så mystisk, men jeg tror første gangen jeg la merke til den var for 4-5 år siden da jeg hørte en live coverversjon med Cracker. Den versjonen er også med, men et godt stykke ned på listen (78. plass).

Det var det for denne gangen. Jeg oppdaterer vel bloggen med flere sanger om ikke lenge, men jeg tror ikke jeg kommer til å skrive like mye neste gang :)

De 100 beste sangene noensinne

2007-01-06T15:24:00.000+01:00

Rett før jul fikk jeg en god ide. Jeg hadde nettopp tatt en kikk på Rolling Stone Magazine sin liste over "500 Greatest Songs of All Time". Det er selvfølgelig veldig mye bra musikk på den listen, men det er også mye musikk jeg ikke har noe forhold til. Derfor fant jeg ut at jeg skulle lage min egen liste over de 500 beste sangene noensinne. Vel.. 500 er et stort tall, og planen var vel egentlig å lage en liste over det jeg synes er de beste 200 sangene. Det ble også litt i meste laget, så til slutt nøyde jeg meg med å lage en topp 100 liste.

Jeg har to kriterier når jeg vurderer om en sang skal med på listen:

1) Jeg må like sangen veldig godt (hehe, sier seg vel selv)
og
2) Jeg må ha likt sangen over lang tid.

Sanger som oppfyller begge disse to kriteriene skal komme høyt på listen. Egentlig tror jeg at det siste kriteriet er det viktigste, for målet er å ha en liste over de sangene jeg mener er de beste noensinne. Da holder det ikke å digge en låt i en måned eller to for så å gå lei. Derfor: sanger jeg har hørt mye på over lang tid uten å gå lei skal settes høyt på listen. I prinsippet betyr det artister eller sanger jeg nylig har oppdaget ikke kan komme på topp-plasseringer, men som vi skal se har jeg nok syndet litt mot dette. I alle fall, her er de 10 første sangene på listen (resten kommer senere):

001 - Bob Dylan - (Budokan) Mr. Tambourine Man (1979)
002 - The Mamas And The Papas - California Dreamin' (1965)
003 - Simon & Garfunkel - The Boxer (1968)
004 - Lynyrd Skynyrd - Free Bird (1973)
005 - Pink Floyd - Time (1973)
006 - Pink Floyd - Money (1973)
007 - Simon & Garfunkel - Mrs. Robinson (1968)
008 - David Bowie - Cygnet Committee (1972)
009 - The Velvet Underground & Nico - Venus In Furs (1967)
010 - Derek And The Dominos - Layla (1970)

Øverst på listen troner Bob Dylan med Mr. Tambourine Man. Jeg holdt på å si "selvfølgelig", men faktisk var jeg usikker på om California Dreamin' med The Mamas and the Papas skulle være på topp. Jeg er fortsatt litt usikker på det. Uansett er begge sangene noe av den beste musikken jeg kjenner til, og hører helt naturlig hjemme på topp av listen.

Jeg har valgt en litt spesiell versjon av Mr. Tambourine Man, nemlig en live-innspilling med Dylan i Budokan i Japan. Den mest kjente versjonen av denne sangen er kanskje spilt inn av The Byrds, og faktisk har jeg med denne sangen tre ganger på topp 100 listen: Førsteplassen med Dylan i Budokan, med The Byrds på 36. plass og en studioversjon med Dylan på 55. plass. Veldig bra sang med andre ord :). Det som er litt ekstra kult er at alle disse versjonene er veldig forskjellige, man kan nesten regne dem som ulike sanger. Albumet denne versjonen er hentet fra er det første albumet jeg hørte av Dylan. Det skjedde på en LP-spiller hjemme hos foreldrene til Martin da jeg var kanskje 15-16 år gammel. Bob Dylan Live at Budokan har vært blant favorittalbumene siden.

Den neste sangen, California Dreamin' er en veldig sterk nr. 2. Kanskje jeg egentlig burde hatt den på en delt førsteplass, men sånt er bare feigt. California Dreamin' har vært med lenge... muligens lenger enn Mr. Tambourine Man også. Nok en gang hjemme hos Martin rundt 15-16 årsalderen. En morsom detalj er at til en ferietur så kopierte vi en del sanger fra LP til kassett, og dette var en av dem, men vi var litt uheldige og stilte inn hastigheten på LP-spilleren litt feil. California Dreamin' og flere andre ble kopiert i for lav hastighet, og siden den gang synes jeg alle "ordentlige" innspillinger av sangen går for fort.

To sanger med Simon & Garfukel har kommet med på topp 10, The Boxer og Mrs. Robinson. Begge er for min del stoore, stoore slagere som jeg likt veldig lenge. I det hele tatt var det en periode på slutten av ungdomsskolen og på videregående da det gikk mye i 60-talls musikk, og det beste er at mye av det jeg likte da fortsatt er blant mine favoritter. Jeg synes det er et sterkt kvalitetstegn.

Free Bird med Lynrd Skynrd og Layla med Derek and the Dominos må nok kalles klassikere, og sannelig har de kommet inn på listen min også, på henholdsvis 4. og 10. plass. Når det gjelder Layla er det en av de sangene jeg fortsatt vurderer å flytte lenger opp. De fleste kjenner nok denne sangen best fra Eric Claptons solokarriere, men orginalen er altså med Derek and the Dominos (hvor Clapton var med) fra 1970.

Jeg må nesten kommentere Time og Money med Pink Floyd, og Cygnet Committee med David Bowie. Det er litt flaut å innrømme, men både Pink Floyd og Bowie er relativt nye oppdagelser for meg. Jeg har hørt mye på dem det siste året, men før det var dette ganske ukjent musikk for meg. Egentlig skulle det tilsi at de ikke skulle vært med på listen, eller i alle fall slitt med å komme såpass høyt opp som de er nå. Når jeg likevel har tatt dem med så er det fordi jeg ikke tviler et øyeblikk på at jeg om noen år fortsatt vil anse disse sangene som noe av det beste som er laget. Men det er jo å gamble litt :). I tillegg har jeg plassert Time og Money rett etter hverandre, og jeg må innrømme at det er mest utfra at jeg ikke har klart å plassere dem i forhold til hverandre. Hvis det blir noen endringer i topp 10 listen med det første, så er det her: det er godt mulig en eller begge blir flyttet et par plasser opp eller ned.

En av de beste tingene med Bowie er tekstene hans, og jeg vil anbefale folk å høre nøye etter :) Her har jeg spesielt lyst til å trekke frem litt av teksten fra Cygnet Committee:

We had a friend, a talking man
Who spoke of many powers he had
Not of the best of men, but Ours
We used him
We let him use his powers
We let him fill Our needs
Now We are strong

Utolig bra :)

Til sist må jeg si litt om Venus in Furs med the Velvet Underground, det gamle bandet til Lou Reed. Første gangen jeg hørte denne sangen var på en hyttetur i 2. klasse på videregående, og jeg tror den sikkert ble spilt mer enn 100 ganger på den turen. Jeg tror det var noen som gikk lei etterhvert. .. Albumet "The Velvet Underground and Nico" kom i 1967 ("The Summer of Love") og må ha blitt oppfattet som fullstendig på tvers av den rådende hippie-stemningen. Det er de som hevder at The Velvet Underground er et av de mest betdningsfulle bandene i rockens historie, og det kan godt være.

Hjemme igjen...

2006-07-30T10:52:00.000+02:00

Jada, jeg har vært hjemme en god stund nå, siden midten av juni faktisk. Men som vanlig blir oppdateringen av bloggen noe sporadisk. Turen hjem fra LA gikk uten problemer, og selv jetlagen var snill med meg denne gangen. Det er godt å være hjemme igjen, og jeg har stort sett tatt det med ro de siste ukene, med litt jobbing og mye fri.

Det har selvfølgelig skjedd en del ting som jeg burde kommentere, men jeg rekker ikke ta opp alt. En ting jeg likevel har lyst til å kommentere er den siste tidens diskusjon om filantropi.

Det hele startet da Warren Buffet offenliggjorde sine planer for å donere 232 milliarder kroner til veldedighet. Dette ble selvfølgelig godt mottatt av de fleste, de eneste unntakene finnes vel på venstre fløy av SV (f.eks. Audun Lysbakken i Dagsavisen her om dagen, fant ikke kommentaren hans på nett).

Det at to av verdens rikeste menn nå slår seg sammen for å drive veldedighet er ikke noen liten begivenhet. Hvis man skal være optimist så kan man se for seg at nettopp disse to, med den kompromissløshet i søkenen etter suksess som uten tvil har preget forretningsvirksomheten deres, kan utgjøre en viktig drivkraft i Vestens hjelpearbeid. Det britiske tidsskriftet The Economist har skrevet litt om dette, og jeg vil gjerne anbefale denne artikkelen. Som en liten digresjon så håper jeg på å få lest denne boken en gang i nær fremtid, bare jeg får tid og den verste sommervarmen gir seg...

Merkelig nok er det ikke surmagede kommentarer fra Attac eller Lysbakken jeg har bitt meg mest merke i rundt denne debatten. Det var faktisk et intervju med Kåre Willoch i Morgenbladet jeg reagerte mest på. Som så ofte de siste årene er Willoch's utspill i sommer en merkelig blanding av ideologisk klarsyn gjerne skulle sett mer av, men konkret anvendelse jeg mener grenser til det tendensiøse.

Her er et lite utdrag fra intervjuet i Morgenbladet:

Morgenbladet: -Du knyt denne plikta til den personlege moralen?

Kåre Willoch: -Kapitalismen er den beste samfunnsforma, og den skaper rikdom. Med rikdommen fylgjer plikter. Dette er det heldigvis mange som har forstått. Desse pliktene blir større fordi den globale utviklinga er slik at dei rike har skattefordelar over heile verda. Dei slepp å betala skatt fordi statane konkurrerer om å gje skattefordelar for å trekka til seg rike. Denne fridomen gjev eit samfunnsmessig ansvar.

Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Willoch fokuserer riktignok vel mye på "de rike", men det er ikke helt unaturlig i akkurat denne sammenhengen. Jeg mener jo at dette samfunnsansvaret er noe vi alle deler. Men essensen er: kapitalisme skaper velstand og velstand gir frihet, men med denne friheten følger ansvar.

På den annen side inneholder intervjuet en del snodigheter:

KW: -[...]I dag kan ein gje en milliard til arvingane sine utan å betale arveavgift, medan skikkelege folk må selja ei hytte på Sørlandet fordi dei ikkje har råd til å betala arveavgift.

"Skikkelige folk"? Jeg håper akkurat det var en glipp...

Bortsett fra dette er jeg i det store og hele enig med Willoch. De rike burde være flinkere til å gi til veldedige formål. Jeg vil gjerne legge til at vi all burde være flinkere til å gi, men vi burde også være flinkere til å kreve resultater for pengene vi gir. Likevel er det en undertone både i intervjuet med Willoch og i den generelle diskusjonen som jeg reagerer på:

MB: - I VG denne veka kristerte du overdådige festar og lystyachter?
KW: - Eg vil ikkje nemna namn, men om du er rik, er ikkje det ei tilstrekkeleg god grunngjeving for å ha eit personleg luksusforbruk på to millionar. Det er ikkje legitimt.

Nå skal jeg ikke gå inn på hele diskusjonen med perosnlig eiendomsrett, for det er ikke det som er mitt anliggende her. Det jeg reagerer på er at det til grunn for nesten all diskusjon i Norge omkring skatt, filantropi, og privat forbruk ligger en antagelse om at penger som ikke brukes av det offentlige er bortkastede penger. Til nød kan man kanskje godta at private veldedige organisajoner som Røde Kors elle Redd Barna bruker pengene, men hvis de brukes av privatpersoner så kommer de ikke til nytte.

Med dette som utgangspunkt er jo ingen annen konklusjon mulig: de rike (og vi andre) må gi penger, mye penger, til veldedighet. Og skatt. Noe annet er ikke mulig å forsvare moralsk.

Verden er selvfølgelig ikke så enkel. Men bare for å understreke det en gang til: jeg mener at folk må bli flinkere til å støtte veldedige organisasjoner. Problemet med den siste tidens debatt er at folk ikke innser at dersom de rike, og vi andre, putter en større del av våre økonomiske ressurser inn i veldedighet, så har det konsekvenser for andre deler av økonomien. Dersom jeg gir 2000 kr til Redd Barna i stedet for å kjøpe meg en ny DVD-spiller, så går det faktisk ut over noen. I akkurat dette tilfellet vil det gå utover arbeidere i Kina, eller andre steder i Asia, som kanskje ikke får jobb eller blir sagt opp fra jobben sin hvor de produserer DVD-spillere. Når fattigsommen i Kina går kraftig ned, så er det nettopp på grunn av økt forbruk av kinesiskproduserte varer i Vesten. På samme måte: dersom Stein Erik Hagen ikke kjøper en lystyatch, så er det noen som lever av å bygge nettopp lystyatcher som mister levebrødet sitt. Og når Warren Buffet gir 232 milliarder til veldedighet så reduserer det mengden investeringsvennlig kapital som kanskje kunne kommet verdens fattige til gode gjennom investeringer i utviklingslandenes økonomi.

Dette betyr ikke at gaver til veldedighet ikke er et gode. Men det betyr at det er positive og negative sider også på dette området, og at man også her må veie fordeler og ulemper mot hverandre. Den typen smålighet og misunnelse som ofte rettes mot "de rike" her i Norge, og kritikken av deres forbruksvaner, er fullstendig meningsløs, og er et tegn på at alt for mange mennesker mangler innsikt i hvordan økonomien fungerer. Den typen overfladiskhet gavner ingen, hverken oss selv eller verdens fattige.

Norge i skammekroken

2006-04-05T18:07:00.000+02:00

Etter at WTO forhandlingene brøt sammen i fjor høst har det vært realtivt stille fra den kanten. Nå nærmer vi oss imidlertid et nytt forsøk på forhandlingsinnspurt, og det blir spennende å se om ting går bedre denne gangen. Sammebruddet i fjor var i stor grad et resultat av at alliansen bestående bl.a. av USA, EU, Japan og Norge ikke ville redusere landbrukssubsidiene og tollsatsene nok til å tilfredsstille utviklingslandene. Aftenposten skrev på lederplass at Norge hører hjemme i skammekroken, en kommentar jeg kan slutte meg til uten problemer.

Likevel skulle ikke mye til for å spå at det skulle skje, utfallet av interessekonflikter mellom fattige land i sør og små priviligerte befolkningsgrupper i land i nord har ofte et slikt utfall. Ingen burde være i tvil: dersom landbruksforhandlingene i WTO også denne gangen kollapser fullstendig så er taperne fattige land i sør, og vinnerne er tungt subsidierte bønder i Norge, EU og USA.

Grunnen til at dette opptar meg såpass er at alle er veldig flinke til å snakke om å hjelpe den fattige delen av verden, men når alt kommer til alt så er man egentlig ikke villig til å gjøre noe. Joda, men gir da u-hjelp, og Norge er jo som kjent verdensmestre i denne idretten. Men all verdens u-hjelp i flere tiår ser ut til å hjelpe ganke så lite. Og dette forundrer meg egentlig ikke, for jeg tror vel at den eneste måten et land kan komme seg ut av fattigdom er ved handel.

For en god stund siden skrev jeg såvidt om The Copenhagen Consensus, et prosjekt hvor man forsøkte å se nærmere på hvilke enkelttiltak som kunne bidra mest til utvikling i den fattige verden. De fire tiltakene som kom på topp var følgende: Kontroll av HIV/AIDS epedemien, mattilgang, frihandel og nedbygging av tollbarrierer og til sist bedre vaksiner mot malaria. Jeg anbefaler alle å ta en nærmere titt på artikkelen som beskriver fordelene ved nedbygging av tollbarrierer, den ligger her. Som et eksempel så estimerer de at en 50% reduksjon av tollsatser i WTO runden som nå er inne i nok en sluttfase vil bety noe over 200 milliarder dollar per år i økte inntekter for utviklingslandene. Til sammenligning så var hele verdens ulandshjelp i 2004 på under 80 milliarder dollar.

Det burde ikke komme som en overraskelse på noen at økt handel kan bringe økt velstand, og verdien av de 200 milliardene utviklingslandene kunne tjent på handel vil være langt større enn om de hadde fått tilsvarende sum i u-landshjelp fra Vesten. Men denne gevinsten er kun mulig dersom de får lov til å selge varene sine, og veldig mange av disse landene har ikke noe annet å selge enn matvarer. Dersom de da først skal betale noen hundre prosent toll, og så konkurrere med norske bønder som får rundt 11 milliarder i årlig støtte, så skjønner alle hva slags muligheter de egentlig har.

U-landene selv er fullt klar over dette, og det er derfor de ber om at Vesten skal redusere sine tollsatser og landbruksstøtte. Etterhvert er det noen hjelpeorganisasjoner her hjemme som også har skjønt poenget. Kirkens Nødhjelp gikk i høst ut med klar beskjed til norske politikere om at det må åpnes for mer handel med u-land og støtten til norsk landbruk kanskje måtte kuttes for å få til dette. De fikk selvfølgelig tyn i bøtter og spann for dette standpunktet, først og fremst fra bondeorganisasjonene og den politiske venstresiden. De som har lyst til å kikke nærmere på denne debatten kan ta en titt på Kirkens Nødhjelps oversikt over innlegg.

Et argument som fra tid til annen dukker opp i denne debatten, er påstanden om at ingen land noensinne har blitt rike på å eksportere landbruksprodukter. Ergo vil heller ikke dagens fattige land kunne "bli rike" på økt handel med landbruksprodukter. For ekspempel har ikke handel med mat vært en særlig betydelig faktor i velstandsutviklingen her i Vesten. Det burde ikke overraske noen, for det er gode grunner til at handel med matvarer i frem til nå ikke har kunnet bidra til særlig velstandsutvikling. Men saken er at dette ikke nødvendigvis er tilfellet lenger. Her er et par punkter:

1) Forholdet verdi/volum er lite for matvarer. De tar stor plass og har liten verdi per volum. Det betyr at transportkostnadene ved handel med mat vil være relativt store, noe som kan være et betydelig hinder for handel. For eksempel så ville massiv handel med mat over store avstander kunne være ganske lite lønnsomt i perioden fra førindustriel tid, opp gjennom den industrielle revolusjon og helt frem til våre dager. I alle fall for handel på en skala som ville bety noe samfunnsøkonomisk. Dette betyr at lokal produksjon hadde en stor fordel på pris, noe jeg vil anta betød ganske så mye i matbudsjettet til den jevne forbruker. De siste par tiårene derimot har transportkostnadene stupt, noe som tilskrives en stor del av æren for økt internasjonal handel.

2) Holdbarhet. Ikke alle matvarer egnet seg for langvarig transport før effektiv og billig fryse/kjøleteknologi ble oppfunnet. Dette begrenset mulighetene for å handle med en god del matvarer.

Men de kanskje viktigste punktet er dette:

3) I 1875 arbeidet noe slikt som 50% av Norges yrkesaktive befolkning innen jordbruk eller fiske. Jeg vil anta at situasjonen var omtrent lik i resten av Europa, og kanskje en enda større andel i resten av verden. Store deler av befolkningen var altså mer eller mindre selvforsynte med de fleste matvarer, og resten av befolkningen hadde vel knapt råd til noe så luksuriøst som importert mat. Med andre ord: markedet for importert mat har lenge vært svært begrenset.

På alle disse tre punktene er situasjonen vesentlig endret de siste 50 årene. Transportkostnadene har falt betydelig, kjøle- og fryseteknologi er billig og lett tilgjengelig og holdbarhet er dermed et mindre problem enn det var, og de aller færreste i Vesten produserer sin egen mat. Videre har importert mat en enorm fordel på pris: matvarer kan produseres langt billigere andre steder i verden enn Norge, både på grunn av klimatiske forhold, men også fordi levestandarden i Norge er så mye høyere her enn de fleste andre steder. Det gjør at matvareprodusenter i Norge har et helt annet krav til fortjeneste enn det en konkurrent fra Botswana, og prisene settes deretter.

Dessverre har ikke utviklingslandene fått mulighet til å utnytte disse endringene, for stor sett alle land i Vesten har ønsket å beskytte sine egne matvareprodusenter fra konkurranse utenfra. Forhåpentligvis vil man denne gangen klare å komme frem til en avtale i WTO som åpner for økt handel med landbruksprodukter. Det vil både utviklingslandene og vi tjene på.

Joshua Tree National Park

2006-03-31T06:08:00.000+02:00

Som lovet kommer det her noen bilder fra en tur jeg tok til Joshua Tree National Park som ligger ca 2-3 timers kjøring øst for Los Angeles.

Parken ligger midt ute i ørkenen, ikke langt fra Palm Springs , og er den syd-vestlige delen av Mojave-ørkenen. Selve parken ligger på et slags platå ca 1200 m.o.h., og har fått navnte sitt fra de såkalte Joshua Trees:

Velvel... har ikke så mye å skrive om turen annet enn at landskapet der ute er helt fantastisk, så her får dere noen bilder (klikk på bildet for å få en større versjon). Jeg har lagt ut flere bilder på hjemmesiden min.

Tja... noe må jeg da skrive?

2006-03-26T06:28:00.000+02:00

De siste dagene har været her i LA vært strålende, med 25 grader og sol. Om natten er det fortsatt ganske kjølig, det er tross alt et ørkenområde. Til tross for at kollektivtransporten i LA og omegn har et svært dårlig rykte så har jeg den siste halvannen uka faktisk klart meg uten bil. Det går ingen busser direkte hjemmefra og til campus, så jeg må gå et lite stykke for å komme 'inn på' riktig busslinje. Det begynner å gå opp for meg hvor stort LA-byområdet er. I areal er LA County neste tre ganger så stor som Oslo kommune, da kan det fort bli vanskelig å få til god nok kollektivdekninge. På den annen side så bor det ca. 3.8 millioner mennesker her, så det burde ikke være mangel på potensielle kunder.

Når det gjelder jobb så går ting ganske bra fremover. Caltech er et ganske lite universitet, med mindre enn 400 ansatte og såvidt over 2000 studenter, hvorav de fleste er 'graduate students'. Campus er vel omtrent på størrelse med Blindern, med flere fine parkområder og pen arkitektur. Her er noen bilder:

I noen av dammene har de satt ut skilpadder og fisk, og en gang i blant får vi også besøk av vadefugler:

Los Angeles og områdene rundt ligger i et ganske flatt landskap, men nordorver ligger San Gabriel fjellene. Den høyeste toppen er ca 3000 m.o.h. og fra toppen av biblioteket på campus (den høye bygningen over) er det flott utsikt ut mot disse fjellene (trykk på bildet for å se en større versjon):

Det er alt jeg har å melde akkurat nå, men jeg skal snart legge ut endel bilder fra en tur ut i ørkenen.

På plass i LA

2006-03-07T02:29:00.000+01:00

Da er jeg installert her i California. Her skal jeg være de neste 3-4 månedene for å jobbe sammen med en elektronmikroskopi-gruppe på Caltech. Jeg tenker jeg skal prøve å skrive litt om hva jeg driver med her borte og legge ut noen bilder. Og så håper jeg at jeg fortsatt skal skrive litt om politikk også da :)

Jeg bor i en forstad til Los Angeles som heter Alhambra, ca 10-15 minutters kjøring fra campus. Området jeg bor i ligger bare ett kvartal eller to fra et slags sentrum med en god del restauranter, butikker, puber og kino.

Det er litt kaldere her enn det jeg trodde det skulle være, jevnt over er det 15-20
grader. Natt til fredag pøsregnet det, og det var en del skurer i løpet av dagen
også. I helgen var det fint igjen, men nå er det overskyet og regn.

Når man først er i LA burde man jo forsøke å få med seg litt av severdighetene. På søndag var jeg på J. Paul Getty Museum som ligger på en liten høyde nord-vest for sentrum i LA hvor de bl.a. har kunstsamlingen til mangemillardæren J. Paul Getty. I tillegg hadde de en utstilling av verkene til landskapsmaleren Gustave Courbet. Fra museet er det en utrolig utsikt over nesten hele LA County, men det er var litt disig så det var vanskelig å se kystlinjen.

På veien tilbake fra museet fant jeg ut at jeg skulle ta en omvei via Mulholland Drive som går øst/vest langs Santa Monica Mountains og Hollywood Hills. De som har sett filmen med samme navn husker kanskje utsikten fra Mulholland mot San Fernando, dessverre kjørte jeg i feil retning så jeg fikk ikke stanset ved noen av de mange utkikspunktene, men jeg skal definitivt tilbake en gang etter solnedgang. Utsikten må være utrolig.

Så kjørte jeg meg bort.

Men det gjorde egentlig ikke noe, for det gikk etterhvert opp for meg at jeg hadde kjørt meg bort i Beverly Hills og West Hollywood, og etterhvert fant jeg frem til Sunset Boulevard som fører tilbake til motorveien. Hehe, ganske artig å være alle de stedene vi har hørt om og sett på TV.

Det var det for nå, så skal jeg prøve å skrive litt mer senere.

Norge nest rikest

2006-02-18T16:44:00.000+01:00

Det er greit å få bekreftet det man allerede vet: Aftenposten skrev forleden at Norge er nr. 2 i verden når det gjelder BNP pr innbygger og er bare slått av Luxembourg.

Statistikken er basert på kjøpekraftsparitet, men jeg er usikker på hvordan de har regnet gjennomsnittet for verden: i følge denne statistikken ligger vi 46% over verdensgjennomsnittet, noe jeg synes høres lite ut. Jeg tror dette må være basert på et gjennomsnittet for landene hvor det ikke tas hensyn til antall inbyggere i hvert land (dvs. et stort, fattig land som Kina trekker ikke ned snittet ut fra at det har 1 mrd innbyggere, men kun utfra at det er ett av ~150 land).

Til sammenligning opplyser Wikipedia at BNP pr innbygger for Norge ligger ca 400% over verdensgjennomsnittet, noe jeg synes høres mer sannsynlig ut.

Uansett, rike er vi, og rikere er vi blitt de siste årene. Men som noen sikkert vil påpeke så sier ikke BNP noe om fordelingen mellom offentlig og privat forbruk, ei heller om fordelingen mellom fattige og rike internt i et land.

Og vips er vi over på vår hjemlige fattigdomsdebatt. Som de fleste vet opererer vi oftest med en relativ fattigdomsdefinisjon. Her i Norge definerer vi de fattige som de som har en inntekt under 50% av medianinntekten over en tre-års periode. Det er altså ikke folks faktiske levestandard som teller, men heller levestandarden sammenlignet med 'det vanlige' i befolkningen. Dette får visse merkelige konsekvenser, som for eksempel at dersom hele befolkningen dobler sin inntekt, så vil de som er fattige i dag fortsatt være fattige, selv om levestandarden deres er blitt betydelig bedret.

Og det er nettopp dette som har skjedd. Ikke akkurat en dobling, men en betydelig økning i folks kjøpekraft. Statistisk Sentralbyrå publiserte i oktober i fjor statistikk som viser at i perioden 1996-2003 har befolkningens inntekt etter skatt økt med 22%. Denne statistikken er justert for prisstigningen, og viser derfor den faktiske endringen i kjøpekraft. Velstandsutviklingen er selvfølgelig ikke jevnt fordelt: økningen i kjøpekraft spenner mellom 13% for aleneboende under 35 år til 38% for aleneboende minstepensjonister. Men likevel, i det store og hele har alle grupper i samfunnet fått en betydelig velstandsutvikling.

Dette betyr ikke at alle enkeltpersoner har fått det bedre. Det er selvfølgelig en del mennesker i vårt samfunn som har opplevd å få dårligere råd, og vi skal ikke glemme dem i denne debatten. Men likevel mener jeg at statistikken over viser hvor problematisk den relative fattigdomsdefinisjonen er. All den tid vi ikke ser på folks faktiske levestandard og endringen i denne over tid, så synes jeg det er vanskelig å snakke om fattigdom. Den fattigdomsdefinisjonen som brukes er kun et mål på forskjeller innad i befolkningen, og etter min mening er ikke dette det samme som fattigdom.

Ventelønn

2006-02-16T08:41:00.000+01:00

Av en eller annen grunn har det vært en del fokus i det siste på at noen tidligere stortingsrepresentanter mottar ventelønn etter at de ikke kom inn på Stortinget i høstens valg. Nå siste skriver VG om at Anita Apelthun Sæle mottar ventelønn mens hun studrer (og ikke søker jobb).

Det er visst mange som opplever ventelønnsordningen stortingsrepresentantene nyter godt av som urimelig gode. Jeg er ikke enig. Ventelønnsordningen er der for at stortingsrepresentanter som mister sin plass skal kunne bruke tid på å søke jobber eller etterutdanne seg slik at de blir kvalifisert for andre jobber enn den de har hatt (stortingsrepresentant). Jeg tror dette er viktig, både for å sikre rekrutteringen til politikken og for å gjøre det mindre "farlig" å avslutten en politisk karriere. Ikke minst er det viktig for oss velgere at vi ved hvert valg har en god liste over dyktige mennesker som vi kan velge blandt når vi skal plukke ut de som skal representere oss de neste fire årene. Like viktig er det kanskje at slike ordninger kan bidra til større "gjennomtrekk" av politikere. Jeg tror egentlig ikke at vi er tjent med politikere som tilbringer hele livet sitt på stortinget eller andre politiske arenaer. Hvis f.eks. ventelønnsordningen kan bidra til større utskiftning så mener jeg det er verdt det.

Islamsk Råd som redaktør- Aftenposten.no

2006-02-13T08:25:00.000+01:00

Det er kanskje på tide å finne noe annet å skrive om enn disse evinnelige karikaturene av Muhammed. Likevel synes jeg det er verdt å nevne (eller i alle fall linke til) denne kommentaren fra Kåre Valebrokk, for den synes jeg er usedvanlig klarsynt.

Men nå gidder jeg ikke å skrive mer om dette...

Ute av kontroll?

2006-02-05T22:09:00.000+01:00

Så er en helg med ambassadebrenning, drapstrusler, ny-nazistiske trusler om religionskrig og generell galskap nesten over. Jeg håper kanskje ting roer seg litt nå, for dette har gått mer enn langt nok.

Egentlig er jeg ganske forbannet. Jeg er forbannet på folk som overreagerer på grunn av noen ganske tåpelige tegninger, jeg er forbannet på på folk som holder hele grupper ansvarlig for noen få enkeltindividers handlinger, og ikke minst er jeg forbannet på de som har publisert tegningene og som burde vite bedre, eller i det minste ha oppdragelse nok til å la være.

Først og fremst er jeg forbannet fordi jeg og mange andre nå nærmest tvinges til å velge side i en helt meningsløs sak. Og, ja, det er meningsløst. For spørsmålet vi tvinges til å ta stilling til er et liksom-spørsmål, noe sånt som 'er du for demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter, eller er du for en patriarkalsk, menneskefiendtlig, voldelig, anti-demokratisk og undertrykkende religion?'. Jeg nekter å la ekstremister sette dagsorden på denne måten.

Jeg er FOR ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter, men jeg mener likevel at mennesker som nyter godt av disse rettighetene pokkermeg må ta seg sammen og oppføre seg som folk.

Men ok, selv om jeg mener at den provokasjonen Jyllands-Posten, Magazinet, norske bloggere og etterhvert en god del aviser rundt om i Europa har satt i stand er fullstendig unødvendig, så skal også jeg være forberedt på at våre vestlige verdier kan, og kanskje skal, komme i konflikt med praktiseringen av Islam fra tid til annen. Noen har forsøkt å trekke en parallell mellom publiseringen av Muhammed-tegningene og den avdøde nederlandske regissøren Theo van Gogh sine stadige provokasjoner mot muslimer. Jeg mener denne sammenligningen er søkt. Nå er kanskje ikke Theo van Gogh noe stort forbildet i arbeidet for å skape dialog og forståelse på tvers av skillelinjer, men han tok i alle fall opp VIKTIGE problemstillinger. Ta for eksempel det mest berømte av hans verk, kortfilmen 'Underkastelse' (Submission på engelsk). Det er ikke tvil om at denne filmen provoserte mange muslimer ekstremt. Men jeg håper de fleste ser hvilken avgrunn som skiller den filmen og disse latterlige tegningene i viktighet. Hvis ikke så kan dere ta en titt på filmen her (44 MB).

Kvinneundertrykking i muslimske land er et stort problem, billedforbudet i Islam er det IKKE. Likeså: knebling av politiske opposisjonelle i muslimske land er et enormt menneskerettighetsproblem, det er ikke forbudet mot å avbilde Muhammed. Dersom dere ønsker å slå et slag for ytringsfriheten, meld dere heller inn i Amnesty eller samle inn penger til opposisjonspartier i Syria og Egypt. Det er nok av virkelige problemer i verden, og konflikter vi blir nødt til å ta, uten at vi skal bry oss med tåpeligheter som disse tegningene!

Mer om Muhammed

2006-02-02T08:14:00.000+01:00

Den relativt kjente norske bloggeren Vampus har startet en aksjon hvor hun oppforedrer norske bloggere til å publisere bilder av Muhammed, visstnok for å markere støtte til ytringsfriheten.

Dette er en aksjon jeg ikke har tenkt å slutte meg til.

Jeg er for ytringsfrihet, og kanskje til og med ytringsfrihet uten juridiske begrensninger. Ønsker jeg en lov som kan sette en stopper for at Vampus eller andre publiserer bilder av Muhammed? Nei! Eller andre ytringer som oppfattes støtende på en gruppe? Nei! Mener jeg likevel at Vampus, Jyllands-posten og Magazinet burde avstå fra slike ytringer? JA! Selv om vi har en frihet så har vi ansvar for å bruke den friheten på en måte som gjør verden til et bedre sted. Jeg tror ikke verden blir et bedre sted av å man går inn for å støte andre mennesker.

Norske myndigheter skal ikke beklage publiseringen av tegningene, for hvis man beklager noe så tar man på seg et ansvar for handlingen. Norske myndigheter har ikke ansvar for norske borgeres ytringer, og heller ingen myndighet over disse. Derimot burde norske myndigheter ta et politisk standpunkt til denne handlingen og ytre dette standpunktet overfor omverdenen. Personlig ville jeg hatt svært lite problemer dersom regjeringens standpunkt var noe sånt som 'disse menneskene er tullinger og representerer ikke den norske befolkning'.

Samtidig er følgende klart: når disse ytringene først har funnet sted, må vi passe på å forsvare deres rett til ytringsfrihet. Trusler om vold og drap er ikke akseptabelt, og det skal det norske samfunn stå samlet mot. Derimot er muslimer verden over i sin fulle rett til å boikotte danske/norske varer dersom de skulle ønske det. Det er i såfall yttrykk for deres ytringsfrihet.

Men tilbake til Vampus' aksjon for å få norske bloggere til å legge ut tegningene av Muhammed. Jeg kan ikke fatte hva man ønsker å oppnå med en slik aksjon. Vampus skriver:

"Vi støtter ytringsfriheten, men den medfører også forpliktelse til ikke å skade eller såre andre," sier lederen for Islamsk Råd Norge Muhammad Hamdan. Feil. Ytringsfriheten kan ikke begrenses ut fra et så subjektivt grunnlag.

Etter min mening treffer lederen for Islamsk råd spikeren på hodet. Det er ikke noe subjektivt i hans utsagn, det er kanskje noe av det mest objektive som er blitt sagt i denne debatten. Trenger jeg virkelig å referere til Kardemommeloven for å tydliggjøre hvor almen denne regelen er? "Man skal ikke skade andre,
man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil". Dette er ikke en juridisk forpliktelse, men handler om vanlig folkeskikk. Hvis man vet at noen bli lei seg av en ytring, så går man rett og slett ikke inn for å ytre dette hvis det ikke er helt nødvendig.

Jeg mener ganske enkelt at det ensidige fokuset på ytringsfriheten blir for enkelt. Ja, vi har og skal ha (full) ytringsfrihet, men nok en gang: med enhver frihet følger et ansvar. For meg dreier våre forskjellige friheter seg like mye om evnen til å legge bånd på seg selv, bedrive selvsensur og det å la være å bruke friheten sin nå det er det mest fornuftige.

Vampus skriver også:

"Vi forhandler ikke med terrorister i en flykaprings- situasjon, men er villige til å kaste våre prinsipper over bord mot regimer som undertrykker millioner av mennesker? Skal vi være solidariske med den undertrykte befolkningen eller med deres diktatorer?"

Tror Vampus virkelig at hennes aksjon gavner de som kjemper for demokrati og ytringsfrihet i f.eks. Midtøsten? Går det virkelig an å tro at vi gjør deres jobb enklere ved å holde på slik hun gjør? Jeg forstår ikke tankegangen. Slik jeg ser det så oppnår hun kun å vise frem ytringsfriheten på sitt verste, hun viser for all verdens muslimer hvor ille (etter deres mening) det kan gå når myndighetene ikke kan bedrive sensur. Hver gang noen heretter tar til orde for ytringsfrihet i Midtøsten så vil alle tilhørere ha i bakhodet hvordan yringsfriheten kan misbrukes.

Dersom man skal slå et slag for ytringsfriheten så må man, etter min mening, gå foran med et godt eksempel og vise frem ytringsfriheten på sitt beste. Man må vise frem et samfunn hvor ytringsfriheten benyttes på en måte slik at mennesker med forskjellig politisk, ideologisk, religiøst standpunkt kommer sammen og gjennom saklig og nøktern diskusjon finner frem til felles løsninger som alle kan leve med. Vi må vise frem et samfunn hvor mennesker tar ansvar for sin frihet og ikke benytter den til å skade andre, men heller bruker den til å skape dialog og forståelse på tvers av religiøse og politiske grupper. Ja, det høres ut som en ønskedrøm, og det er en uendelig vanskelig oppgave, men å forfalle til den type demonstrasjonsytringer som Vampus og andre nå gjør bedrer ikke ytringsfrihetens kår.

Kanskje det er noe å lære om det norske samfunnet i dette. Hvorfor er toleransen for, og ønsket om, statlig styring og regulering så stor som den der? Hvorfor aksepterer vi at det offentlige har såpass stor kontroll over livene våre? Kanskje det kan være fordi alt for mange mennesker i dette samfunnet bruker sin frihet uten tanke på fellesskapet? Kan det være mulig at det viktigste i kampen for mer frihet er å benytte sin frihet på en ansvarlig måte? Tror jeg må tenke litt mer på dette...

- Er skuffet over Norge

2006-01-30T22:12:00.000+01:00

- Er skuffet over Norge

Det er blitt en god del støy rundt publiseringen av de etterhvert så famøse karikaturene av Muhammed i det kriste magasinet Magazinet og i danske Jyllands-Posten. Etter en TV reportarsje på Al-jazeera nylig har situasjonen virkelig utartet seg med brenning av norske flagg, trusler mot norske og danske hjelpearbeidere og antydninger om sivilisasjonskrig.

Dersom de som publiserte tegningene ikke visste at de ville såre mange muslimer verden over, så burde de gå ut med en uforbeholden unnskyldning. Nå er det dessverre slik at alt tyder på at dette var en handling utført med overlegg, de visste veldig godt at dette ville oppleves som støtende på mange muslimer. Jeg betrakter dette som ondsinnede handlinger begått med overlegg av tullinger med den hensikt å såre store deler av verdens muslimske befolkning.

Jeg synes den norske regjeringen burde gjøre det den kan for å gjøre det klart for folk i den muslimske verden at flesteparten av nordmenn ikke har noe ønske om å opptre respektløst i forhold til deres religion. Men de de burde gjøre det like klart at i Norge så har hverken myndighetene eller folkeflertallet noen særlig mulighet til å hindre ytringer man ikke liker. Vi hverken har, eller ønsker å ha, formelle sanksjonsmuligheter i forhold til denne typen oppførsel.

Til sist en liten beskjed til Vebjørn K. Selbekk, redaktør i Magazinet: du gjemmer deg bak ytringsfriheten, greit nok. Jeg skal være med og forsvare din rett til å ytre det du måtte ønske. Men det du ikke har forstått er at med enhver frihet følger også ansvar. De to fungerer i et tospann: DU har ansvar for å ikke bruke din frihet til å skade andre uten at det er helt nødvendig. Når du likevel valgte å publisere disse tegningene så viser du at du egentlig ikke har noen større forståelse for Vestens frihetsideal og menneskerettighetene enn de du ønsker å angripe. Du oppfører deg som en liten unge, uten oppdragelse og folkeskikk, empati eller medfølelse. Dust.

Lenge siden sist

2006-01-28T17:03:00.000+01:00

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev noe i bloggen min, men nå tenker jeg det er på tide å starte opp igjen. Det betyr at det er en del ting jeg har lyst å skrive om som kanskje ikke er helt dagsaktuelle lenger. Her kommer den første av dem:

I høst publiserte Statistisk sentralbyrå statistikk som viser at det jobbes overtid tilsvarende 68 000 årsverk. Hvorvidt dette er et problem kommer litt an på årsaken til at overtidsbruken er såpass omfattende. Det er klart at i enhver virksomhet vil det fra tid til annen dukke opp uforutsette oppgaver som bare må tas med en gang, uten at man har tid eller mulighet til å hente inn ekstra arbeidskraft for å dekke behovet. En del arbeidsoppgaver er også såpass spesialiserte eller krever så mye opplæring at det ikke er mulig å hente inn hjelp til å ta seg av midlertidige 'topper' i arbeidsmengden. I disse tilfellene vil kanskje bruk av overtid være eneste mulighet for en virksomhet for å få jobben gjort. Så lenge dette skjer i samarbeid og forståelse med de anstatte så er vel dette uproblematisk. Mange av de 68 000 årsverkene SSB omtaler dreier seg nok om slike situasjoner.

Men det er nok en del tilfeller som ikke er så greie. Hva med forutsigbare topper i arbeidsmengen, sesongvariasjoner eller midlertidige prosjekter som krever ekstra arbeidskraft? Bondevik-regjeringen foreslo å utvide muligheten til midlertidig ansettelser, nettopp for å gjøre det lettere å ta unna slike topper og for at flere skulle få mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet. Tanken var at det er bedre at man ansetter en ekstra person for en tidsbegrenset periode i stedet for at de som allerede er ansatt skal jobbe mer? Slik får bedriftene dekket sine behov, de ansatt slipper overtid og folk som ellers ikke ville ha fått seg jobb kunne få en sjanse til å få en fot innenfor arbeidslivet. Tydligvis er ikke alle enige i dette, for noe av det første Stoltenberg-regjeringen gjorde var å reversere de foreslåtte endringene i arbeidsmiljøloven.

Jeg mener dette er trist, for jeg tror det er mange som nå ikke vil få noen mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Jeg tror dette spesielt vil ramme unge mennesker uten tidligere arbeidserfaring. Når nesten 12% av ungdom mellom 16 og 25 er arbeidsledige så mener jeg det er et større problem enn at noen som egentlig har lyst på fast ansettelse 'bare' får midlertidig ansettelse.

Lover billigere legebesøk - Aftenposten.no

2005-11-10T22:25:00.000+01:00

Lover billigere legebesøk - Aftenposten.no

Litt gammel sak dette her, men blitt aktuell igjen i forbindelse med endringene i forslaget til statsbudsjett, hvor dette er i alle fall delvis fulgt opp. Egentlig har jeg ikke så mye å si om dette som jeg ikke allerede har skrevet tidligere. De aller fleste av oss har råd til å betale noen tusen kroner i egenandeler dersom vi skulle være uheldige å trenge det. Det er selvfølgelig en del mennsker som ikke har økonomi til i takle dette, men da får man heller lage ordninger for dem. Velferdsordninger burde være for de som har behov for dem, og ikke deles ut ukritisk til folk som ikke trenger det.

YaWah - Blue Marble Next Generation Viewer

2005-10-19T19:54:00.000+02:00

YaWah - Blue Marble Next Generation Viewer

Utrolig tøft. Denne siden har ganske detaljerte kart over hele verden for hver måned 2004. Moro å følge sesongvariasjonene! :)

Regjeringsplattform, budsjett og ny regjering

2005-10-19T13:50:00.000+02:00

Jeg burde kanskje ha vært flinkere til å kommentere alle disse tingene, men jeg må innrømme at det er blitt litt mye på en gang. Det tar tid å fordøye en 70 siders regjeringeerklæring, et statsbudsjett og en ny regjering. Jeg har ikke satt meg veldig godt inn i alt sammen, men det er i alle fall en ting jeg har lyst til å si noe om, nemlig forskning- og utdanningsdelen i forslaget til statsbudsjett for 2006

Kort oppsummert har Bondevik-regjeringen foreslått følgende:

1,6 mrd. til "kunnskapsløftet", hvorav ca 600 mill til etter- og videreutdanning av lærere, 400 til nye lærebøker og sånt og litt under 200 mill til økt timetall.
1,1 mrd for å finansiere kvalitetsreformen (denne bevilgningen må visst nå vedtas spesifikt hvert år, men Bondevik foreslår å gjøre den permanent)
1,4 mrd mer til forskning (bl.a. 350 nye stipendiatstillinger)
39 mrd i økt kapital for forskningsfondet (som betyr ca 1,4 mrd mer til forskning i 2007)

Spesielt de to siste punktene er viktige. I Forskningsmeldingen tar man sikte på å bruke 3% av BNP til forskning i 2010, og for å få til det må man øke de offentlige
bevilgningene med ca 1,3 mrd hvert år frem til det (i alle fall med den foreslåtte
fordelingen mellom offentlig og private kilder). Med disse to forslagene så vil vi være sikret at dette skjedde i alle fall i 2 av de 4 årene (og faktisk ligget bittelitt foran skjema).

Det er også veldig bra at forskningsfondet nå begynner å få en viss størrelse, hvis Bondevik-regjeringen får det som den vil øker fondet fra 4 mrd i 2000 til 75 mrd i 2006 og videre til 100 mrd i 2007. I dag fordeles avkastningen fra fondet med 25% direkte til universitetene og resten til Forskningsrådet, og utgjør i overkant av 1 mrd kroner i år (grovt regnet). Hovedpoenget med fondet er at man kan få en langsiktig og stabil tilgang på ressurser til forskning og utvikling som ikke er avhengig av politikernes årlige innfall.

Totalt sett har Clemet fått til en imponerende satsing på forskning og utvikling den siste fireåsperioden. De som har lyst til å lese litt om FoU i statsbudsjettene kan ta en titt på NIFU-STEP sine årlige gjennomganger her. Hvis vi regner med forslaget til 2006-budsjett så har vi faktisk hatt en økning i offentlige midler til forskning på bortimot 40% siden 2001 (dette er ikke prisjusterte tall, tipper det blir rundt 20% hvis vi tar hensyn til det).

Hvis jeg skal trekke frem noe problematisk i Clemet sin FoU politikk, så er det at svært lite av de økte bevilgningene har gått direkte til Universitetene. Det aller meste har blitt kanalisert til Forskningsrådet og til store programmer og satsinger som forskerne må søke midler fra. Det er ikke sikkert jeg er uenig i denne utviklingen, men det er viktig å være klar over problemstillingen. Det er nemlig ikke slik at universitetet kan basere seg kun på prosjektmidler. Det trengs langsiktige basisbevilgninger for å sørge for at det finnes infrastruktur i form av faste ansatte, bygninger og eksperimentelt utstyr (og ikke minst drift av dette) slik at man har et grunnlag å søke prosjektmidler på. I tillegg må universitetene ha midler til å gjøre strategiske grep for f.eks. å opprette nye fagområder eller for å "forskuttere" avganger innen et fagområde og ansette nye mennesker slik at det ikke dør ut når "alle" pensjoneres på en gang. Nå tror jeg denne fordelingen av midler er en helt bevisst måte å tvinge universitetene til å omstille seg, og i såfall har universitetene til en viss grad seg selv å takke for at de ikke gjorde de nødvendige endringene tidligere.

Men tilbake til bevilgninger i årene fremover: Jeg må vel innrømme at jeg ikke har den helt store troen på at Djupedal skal klare å matche Clemets satsing, kanskje med unntak av 2006 budsjettet som de rødgrønne kun har liten mulighet til å endre på, og muligens i 2007 hvis fondet økes slik Clemet vil. I det hele tatt er jeg lite begeistret for nå har ett stort departement med ansvar for alt fra barnehager til FoU. Spesielt problematisk blir det siden de rødgrønne har lovet store summer til barnehagene, vil Djupedal klare både å skaffe disse pengene og sørge for 1,3 mrd mer til forskning hvert år i hele neste stortingsperiode? Jeg har mine tvil.

Jubel i Tyrkia over EU-forhandlinger - Aftenposten.no

2005-10-10T11:00:00.000+02:00

Jubel i Tyrkia over EU-forhandlinger - Aftenposten.no

Litt sent ute med å kommentere denne nyheten egentlig, men dette er vel en av de sakene som ikke mister betydning i løpet av noen dager. EU har altså startet konkrete medlemskapsforhandlinger med Tyrkia, noe som vel må sies å være en av de virkelig store begivenhetene i år, selv om det sannsynligvis er 10 år eller mer før Tyrkia faktisk blir medlem. Det er mer enn 40 år siden Tyrkia først søkte om medlemskap, deres søknadshistorie er altså omtrent like lang som Norges men problemstillingene har vært helt annerledes.

Nå kommer det sikkert ikke som en overraskelse på noen at jeg jeg synes tiden er overmoden for å komme skikkelig i gang med prosessen med å innlemme Tyrkia i EU, både for EUs del, Tyrkias del og ikke minst med tanke på de litt videre regionale og globale konsekvensene av et tyrkisk medlemskap.

Umiddelbart er det kanskje ikke åpenbart hvordan EU tjener på dette. I den grad tyrkisk medlemskap fører til en positiv utvikling i et stort muslimsk land i de eropeiske landenes nære omgivelser er det selvsagt en fordel. Men jeg mener et tyrkisk medlemskap er bra for EU uavhengig av dette. Et tyrkisk medlemskap kombinert med alle de nye øst-europeiske medlemslandene vil øke presset på EUs ledere for å finne nye løsninger for hvordan EU styres. Hvis man skal være optimist så vil en ytterligere økning i antallet medlemsland måtte presse frem en større grad av flertallsbesluttninger i EU. Hvis ikke vil man stadig oftere oppleve at man ikke klarer å fatte viktige beslutninger.

En annen, men relatert, konsekvens kan være at man ser seg nødt til å være strengere på hvilke beslutninger som fattes på EU-nivå. Dette kan skje både ut fra effektivitetshensyn, men kanskje like mye fordi medlemslandene ønsker å unnta visse avgjørelser fra et europeisk flertallsstyre, og dermed ønsker å flytte dem tilbake til nasjonal nivå. Jeg er ikke ubetinget glad dersom dette skjer, men et mer bevisst forhold til subsidiaritetsprinsippet er uansett ønskelig. Beslutninger skal tas på så høyt nivå som nødvendig, men så lavt nivå som mulig. Vi er altså inne på en debatt om graden av politisk integrering i EU, og det er klart at innholdet i frasen "en stadig tettere union" blir endret når det kulturelle og politiske mangfoldet i EU blir større. Slik sett er stadige utvidelser av EU til fordel for de som først og fremst ønsker å se EU som et frihandelsområde (les: Storbritannia), og et kjempedilemma for de som ønsker en tettere politisk union (les: Frankrike). For meg er det ikke åpenbart hva som er det beste, men jeg kommer litt tilbake til dette senere. Uansett hvilken leir man tilhører så skal man være glad dersom et tyrikisk medlemskap bidrar til at det tas nødvendige beslutninger omkring styringen av EU og EUs oppgaver.

Litt mer politisk betent blir det dersom vi vurderer mulige kosnekvenser på det økonomiske området, nærmere bestemt på arbeidsmarkedet. Utsiktene til å få inn et nytt stort medlemsland, med ca 70 millioner innbyggere og en BNP pr. capita på ca 1/4 av det nåværende EU-gjennomsnittet vil måtte få konsekvenser. Til sammenligning hadde de 10 østeuropeiske landene som ble medlemmer i 2004 alt i alt rundt 75 millioner innbyggere, og det fattigste av dem hadde et BNP pr. capita mer enn 50% høyere enn Tyrkia har i dag. Det er lett å forestille seg at debatten vi har hatt om polske arbeidere både her i Norge og i resten av Europa kan bli barnemat i forhold til det vi vil se når Tyrkia blir medlem og får full tilgang på det europeiske arbeidsmarkedet. Igjen så vil mange spørre hvordan dette kan være positivt for EU, men etter min mening vil dette muligens hjelpe til med å presse frem endringer i EUs økonomi og arbeidsliv som på lenger sikt vil gavne oss alle. EU-landene har nå ca 10 år på å myke opp i de reguleringene i arbeidslivet som er med på å skape de problemene vi ser over alt i Europa med høy arbeidsledighet, lav vekst og liten nyetablering av virksomheter. Kort sagt må europeiske arbeidstagere bli mer konkurransedyktige. Det er ikke akkurat en liten utfordring, og slik sett er det kanskje gunstig at det er såpass langt frem før Tyrkia får medlemskap. Den andre siden av saken er at EU allerede nå må sette alt inn på å hjelpe Tyrkia med sin økonomi slik at forskjellene mellom de to i levestandard og velstand kanskje kan reduseres noe før Tyrkia blir medlem.

For Tyrkia selv er fordelene kanskje mer åpenbare. Prosessen frem til forhandlingsstarten har betydd spesielt mye for menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia. Både i forholdet til kurderne og forholdet mellom de sivile myndighetene og hæren har det vært fremgang. Sammen med avskaffelsen av dødsstraff og de hemmelige domstolene, større respekt for minoriteter og politiske dissidenter og økt fokus på å redusere tortur i tyrikiske fengsler så danner det seg etterhvert et ganske så positivt bilde av utviklingen i forhold til menenskerettigheter i Tyrika. Samtidig er det ikke tvil om at det er mye som gjenstår før Tyrkia er på et nivå de fleste europeere vil føle seg komfortable med. Likevel er utviklingen i Tyrkia ganske unik for et land med muslimsk flertall, og det er utolig viktig at den tyrkiske regjeringen får all mulig støtte fra EU i å fortsette dette arbeidet. Den viktigste støtten EU kan gi er å fortsette prosessen mot Tysikisk medlemskap.

På den økonomiske siden har Tyrkia selvfølgelig også mye å hente, men nesten uansett hvordan den økonomiske utviklingen i Tyrkia går det neste tiåret, så vil Tyrkia sannsynligvis være det fattigste av EU-landene (innen den tid vil sannsynligvis både Romania og Bulgaria ha blitt medlem, men begge disse landene har et lite forsprang på Tyrkia økonomisk). Nå er ikke det kanskje ikke den økonomiske veksten i Tyrkia i seg selv som er problemet, den har tvert om vært ganske stor i lange perioder. Det er heller kombinasjonen av mye gjeld, høy inflasjon og en usikker politisk situasjon som har skapt problemer. Dette har blant annet ført til at utenlandske investorer i stor grad har unngått Tyrkia. For å sammenligne: i 2004 var de totale utenlandske investeringene i Norge noe sånt som 20 ganger høyere enn i Tyrkia (korrigert for folketall), mens i forhold til Tsjekkia ligger vi bare dobbelt så høyt. Nå viser trenden de siste årene at Tyrkia blir et mer og mer aktuelt land å investere i, noe som lover godt for velstandsutviklingen i landet. Etter at EU nå har startet medlemsakpsforhandlingene vil vi forhåpentligvis se at denne trenden styrkes. Utsiktene til medlemskap, tilgang til EUs indre marked og den politiske og økonomiske stabiliteten dette medfører vil sannsynligvis hjelpe på. I tillegg vil Tyrkia som medlem få tilgang på EUs omfattende disktriktsutviklingsfond, og sannsynligvis også betydelig hjelp til å modernisere landbruket (som sysselsetter ca 40% av befolkningen). Men allerede før selve medlemskapet vil vi kunne forvente at EU bruker betydelige resursser på å styrke Tyrkias økonomi, om enn av pur egeninteresse for å unngå store flyttestrømmer fra Tyrika til de andre medlemslandene.

Men den virkelig store gevinsten ligger kanskje ikke i hva de to partene hver for seg har å tjene på utvidelsen. Dersom et EU-medlemskap, og prosessen frem til medlemskapet, kan hjelpe til å styrke menneskerettighetene, demokratiet og økonomien i Tyrkia, så er dette noe som kan ha en effekt langt utover Tyrkias grenser. Tyrkia fremstår allereder i dag som et unntak blant muslimske land. Ikke noe annet land har tettere forbindelser til vesten, mer respekt for demokrati og menneskerettigheter eller større likestilling mellom kjønnene. Dersom prosessen frem til medlemskap kan styrke disse trekkene i det tyrkiske samfunnet, så kan landet kanskje fremstå som et eksempel for andre muslimske land.

Det at EU nå innleder forhandlinger er også et sterkt bidrag til den regionale stabiliteten i Midtøsten. Dersom Tyrkia hadde fått 'nei' fra EU, så er det ikke vanskelig å forstille seg store endringer i tyrkisk opinions forhold til EU, og i utvidet forstand "Vesten". Tyrkia er et stort land, med en forhistorie som regional stormakt, og landet er kanskje fortsatt en regional stormakt. Etter en avvisning fra EU ville det muligens vært naturlig for landet å legge mer vekt på å utøve denne rollen, og kanskje også søke et tettere samarbeid med Russland. Et Tyrkia med regionale maktambisjoner i tospann med Russland tror i alle fall jeg ville vært dårlig nytt. Når EU nå faktisk har åpnet forhandlingene så vil det forhåpentligvis gi tyrkerne mulighet til å velge en annen kurs, og heller en rolle som brobygger mellom de muslimske landene i Midtøsten og Europa. Symboleffekten av at en "vestlig, kristen rikmannsklubb" tar inn et stort, fattig muslimsk land burde ikke undervurderes, og mange vil kanskje se på dette som den ultimate testen på hvorvidt det er mulig for vest of (midt)øst å ha en fredlig sameksistens.

Dette er ikke første gang EU utvider til å inkludere relativt fattige og muligens politisk ustabile land og områder. I første runde var det de tidligere diktaturene Hellas (1981), Portugal og Spania (1986). Betydningen av EU-medlemskap på den politiske og økonomiske utviklingen av disse landene kan knapt overvurderes. Neste runder er/var utvidelsen til østeuropa i 2004, Romania og Bulgaria i 2007, og altså Tyrkia og muligens Balkan i løpet av en 10-15 år. Jeg tror vi i Norge er ganske lite klar over hvilken betyning medlemskap og prosessen frem til medlemskap har betydd og kommer til å bety for disse landene, både i forhold til menneskerettigheter og økonomisk utvikling. Det er klart at stadige utvidelser kan føre til stillstand i den videre politiske integrasjonen mellom de landene som allerede er medlem, og det er i utgansgpunktet noe jeg ikke er spesielt glad for. Men det spørs om både jeg og andre føderalister burde innse at gevisnten i form av mennesklig utvikling, fred og stabilitet i våre nærområder er så stor at prisen kanskje er verdt å betale. Uansett savner jeg mer debatt om disse tingene i Norge, men så har vi nå en gang satt oss selv på sidelinjen i de viktigste politiske spørsmålene i Europa på lang tid...

Crisis!

2005-10-07T08:25:00.000+02:00

Crisis!

Hehe, råder alle til å følge med på denne tegneserien, ny stripe hver fredag.

Mislykket omskjæringslov i Sverige - Dagbladet.no

2005-10-05T22:19:00.000+02:00

Mislykket omskjæringslov i Sverige - Dagbladet.no

Denne gangen er det ikke snakk om kvinnelig omskjæring, men i stedet en svensk lov som regulerer omskjæring av gutter. Den sier at bare leger eller helsepersonell med spesialkompetanse får utføre omskjæring. Nå viser det seg at det er svært mange gutter som blir omskåret av andre.

Jeg er ikke egentlig så veldig interessert i hvorvidt denne loven virker eller ikke, og dette er vel heller en unnskyldning for å skrive om noe som er interessant, nemlig prisippet bak omskjæring av barn i det hele tatt. Problemstillingen er jo blitt aktualisert de siste årene i og med debatten rundt omskjæring av jenter. Nå er er det litt misvisende å bruke begrepet "omskjæring " i begge disse tilfellene, alvorligheten i de to inngrepene kan knapt sammenlignes. Men prinsippet er likevel det samme: foreldre som av kulturelle eller religiøse årsaker ønsker å gjøre medisinsk unødvendige kroppslige endringer på sine barn.

I den offentlige diskusjonen rundt kvinnelig omskjæring er det ganske forståelig lagt veldig stor vekt på de skadene jentene påføres og de langsiktige konsekvensene for deres mulighet til å ha et normalt seksualliv og faren for komplikasjoner ved fødsler. Når vi i tillegg vet at inngrepene ofte utføres i mildt sagt uhygeniske omgivelser av personer uten legeutdannelse så reagerer de fleste med avsky på denne praksisen.

Likevel så er det noe som mangler i debatten, for det er da ikke kun et spørsmål om hvor store skader man påfører barnet og hvilket langsiktige konsekvenser skadene har. I såfall skulle vi tilby omskjæring av jenter på norske sykehus, utført under narkose, av medisinsk personell og en skikkelig etterkontroll. For meg er dette like mye et spørsmål om barns rett til kroppslig integritet. For det kan da ikke være slik at foreldre har rett til å skamfere sine barn som de selv vil, bare de sørger for medisinsk oppfølging i etterkant. Det er ikke fritt frem for enhver å starte en religion som krever amputering av barns fingre, branding, scarification eller lignende? Er det greit om jeg ønsker å kutte av øreflippen til ungen min av "kulturelle årsaker", så lenge jeg passer på at det ikke går infeksjon i såret? Selvfølgelig ikke!

Det er her problemstillingene rundt omskjæring av jenter og gutter krysser hverandre. De praktiske konsekvensene er vidt forskjellige, men begge deler er systematiske overgrep mot forsvarsløse barn begrunnet med religion eller kultur. Ingen har rett til å forgripe seg slik mot et annet menneske, uavhengig av offerets alder og slektskap til overgriperen. I de tilfeller der det er en religiøs begrunnelse så må det da også være et brudd på barnets religionsfrihet? Det er i det hele tatt uforståelig for meg hvordan et moderne samfunn kan tillate grove fysiske overgrep og systematiske brudd på barns menneskerettigheter.

Sykehusreformen virker

2005-10-02T21:21:00.000+02:00

Sykehusreformen virker

I 2001 ble de såkalte helseforetakene opprettet. Dette innebar at Staten tok over ansvaret for sykehusene, og organiserte driften under regionale foretak. Nå viser en ny rapport at dette har bidratt til bedre helsetjenester og ressursutnyttelse: man har hatt en økning i ressursbruk, men helsevesenet har hatt en økning i aktiviteten som overstiger dette. Vi har altså økt innsatsen i helsevesenet, men man har også klart å benytte ressursene bedre. Denne effektiviseringen er oppnådd blant annet gjennom en større grad av sentralisering, og kritikerne mener tilbudet er blitt dårligere i distriktene. Senterpartiet er selvfølgelig skeptiske: "- Effektivitet er ikke alt", sier helsepolitisk talsmann i Senterpartiet. Men hvis økt effektivitet fører til at flere får den behandlingen de trenger når de trenger den, så er vel det viktigst!

Jeg skrev litt om dette med organisering i det offentlige tidligere, og erfaringene fra sykehusreformen viser hvor viktig dette er. Derfor er det veldig synd om den nye rødgrønne regjerningen ikke fortsetter det arbeidet som gjøres med å modernisere offentlig sektor. Utfra retorikken virker det i alle fall som om de mener at mer penger er løsningen på de fleste områder. Nå skal vi huske på at det var Arbeiderpartiet under Stoltenberg som fikk sykehusreformen vedtatt, mens Bondevik II satte den ut i livet. Men dessverre har Ap endret profilen sin en del siden sist de var i regjeringskontorene, og i tillegg har de med seg to partier som ikke akkurat er blant de mest ivrige tilhengerne av reformer i det offentlige. Alt i alt er jeg ikke spesielt optimistisk.

Leser bedre enn tidligere

2005-09-26T21:14:00.000+02:00

Leser bedre enn tidligere

VG omtaler i dag om noen gledelige tall fra Oslo:

"Kun 13,1 prosent av Oslo-elevene på andre årstrinn skårer under kritisk grense i leseferdighet i 2005. Det er en forbedring på 2,3 prosentpoeng fra 2004, og en forbedring på hele 14,3 prosent fra 2002, da kartleggingene startet."

Skolebyråden uttaler:

"- Den fantastisk positive utviklingen viser hvor viktig det er med kartlegging og tiltak tilpasset den enkelte elev. Jeg vil starte en krig mot en ny rød-grønn regjering dersom den trapper ned på kartleggingen av elevenes utvikling. De kan bare prøve seg!"

Ja, han er fra Høyre :)

For få lærere til rødgrønn skole

2005-09-25T15:20:00.000+02:00

For få lærere til rødgrønn skole

Ok, et av løftene i alle fall SV fremmet i valgkampen var at de skulle ansettes flere lærere i skolen. Dagsavisen siterer statistikk som viser at "det er blitt 18.000 flere elever i grunnskolen fra 2001 til 2005, mens antall elever i videregående skole har økte med 12.000. I samme tidsrom er det blitt 1.000 færre lærere i grunnskolen, mens det er blitt 1.000 flere i videregående skole". For å rette opp dette vil Utdanningsforbundet at den nye regjeringen skal ansette 7500 flere lærere i skolen. Nå viser det seg at dette løftet kan bli vanskelig å holde, ganske enkelt fordi det muligens ikke utdannes nok lærere.

Samtidig som SV og Dagsavisen forteller om for få lærere i skolen, viser statistikk fra OECD at Norge har noe nær høyest lærertetthet på barnetrinnet internasjonalt. OECDs årlige statistikk 'Education at a glance' viste i 2002 at Norge hadde en 12,4 elever pr lærer, mens det tilsvarende tallet fra 2005 statistikken viser en liten forbedring til 11,7 elever pr lærer. Dette er blant de laveste tallene i OECD, middelverdien for alle land var i 2003 16,5. På samme måte så er Norge helt i tet når det gjelder bruk av penger på utdanning. Hvis man ser all utdanning under ett så er det bare USA og Sveits som bruker mer penger på utdanning.

Nå burde dette nyanseres noe, disse tallene for lærertetthet fremkommer ganske enkelt ved å dele antall elever på antall lærerårsverk. Men det tas ikke høyde for at lærerne f.eks. har administrative oppgaver, og at en del lærere har ansvar for spesialundervisning for et lite antall elever. Sånn sett gir ikke disse tallene et helt realistisk bilde av undervisningssituasjonen. Utdanningsforbundet har kikket litt nærmere på statistikken for å forsøke å finne ut hvor mange elever det reelt sett er pr lærer i undervisningssituasjonen, ved f.eks. å ta hensyn til de tingene jeg nevner ovenfor. Jeg har ingen mulighet til å vurdere hvorvidt Utdanningsforbundet regner riktig, men ikke overraskende ender de opp med et noe høyere tall (16-17 elever pr lærer). De gjør ingen tilsvarende undersøkelser for de andre OECD landene, så det er vanskelig å sammenligne internasjonalt. Likevel er det vel ikke usannsynlig at tilsvarende korreksjoner gjelder i omtrent like stor grad for våre naboland. I såfall vil lærertettheten i Norge likevel være blant de høyeste i verden.

Nå er det ikke slik at jeg på død og liv er mot at det ansettes flere lærere i skolen. Det kan hende at det er nødvendig for å gi alle elever en mer tilrettelagt undervisning. Det jeg reagerer på er at SV later til å tro at alle problemer kan løses med mer penger. Uansett hvilken statistikk man tror på så ligger Norge veldig godt an internasjonalt både når det gjelder lærertetthet og ressursbruk i skolen generelt. Når norske elever likevel gjør det forholdsvis dårlig på internasjonale kunnskapstester så burde man kanskje lete etter forklaringen andre steder enn på budsjettene! Hvis dette blir toneangivende for hvordan de rødgrønne går frem for å finne løsninger så er jeg redd de vil klare å gjøre ganke så stor skade på fire år. Ikke bare innen skolevesenet, men også innen helse, omsorg og annen offentlig tjenesteyting. Det er ikke nødvendigvis slik at man kan bevilge seg bort fra alle problemer! Organisering og fremgangsmåte, hvordan man gjør ting, spiller også en stor rolle i hvorvidt man klarer å nå siden mål. Dessverre ser det ut til at SV hverken har vilje eller evne til å ta dette innover seg.

- Kritisk kronenivå- Aftenposten.no

2005-09-20T12:07:00.000+02:00

- Kritisk kronenivå- Aftenposten.no

Det kan ikke være så lett å være sentralbaksjef i Norge om dagen. Låneveksten og økt forbruk taler for et økt rentenivå, men en relativt svak prisstigning tilser at renten fortsatt skal holdes lav. Nå ser som det kan være fare for høyere kronekurs, med alle de problemene det fører til for eksportindustrien, og det siste vi trenger da er en høyere rente som bidrar til høy kronekurs.

SSB: Industristatistikk. Varetall, 2004 - Solid oppgang i industrien

2005-09-20T11:26:00.000+02:00

SSB: Industristatistikk. Varetall, 2004 - Solid oppgang i industrien

Liten oppfølger fra den forrige postingen: her er litt statistikk fra SSB som viser en 10% økning i salget av varer fra norsk industri fra 2003 til 2004.